Kunsten å innrede

Denne høsten fikk jeg endelig flyttet ut av den lille kjellerhybelen som har vært mitt hjem de siste fire årene, og inn i et hus. Jepp, hus! Voksenpoeng?

Fint, ikke sant?

Nå er jeg fullstendig klar over at det ikke er noe ekstraordinært ved at 34 år gamle kvinner bor i hus, men for meg er dette det første «ordentlige» husværet jeg bor i alene. Jeg leier, da boligmarkedet er helt stengt for de av oss som av ymse årsaker ikke har klart å spare opp den femtenprosenten med egenkapital som kreves for å få lån. Her jeg bor, langt ut på landet, er det dessuten billigere å leie enn å betale låneavdrag, og jeg trives med friheten som følger med.

Penger ut av vinduet? Ha! De går ikke til spille, de går til boligen min! Men nok om det (for nå). Overgangen fra en liten kjellerleilighet til et hus med fire soverom (som er ca. tre mer enn jeg strengt tatt trenger) har gått rimelig sømløst (jeg vil tro det er verre den andre veien), men én ting har jeg lært:

Jeg er langt mer talentløs enn jeg trodde når det kommer til innredning.

Dette er som sagt den første boligen jeg har følt et visst eierskap til; en jeg er stolt av og ønsker å vise fram. Med det dukket dette plutselige behovet for å innrede opp. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av interiør, og eier derfor nokså nøyaktig to bøker om temaet: «Farger til folket» av Dagny Thurmann-Moe og «Magisk opprydding» av Marie Kondo.

Jeg har aldri likt inspirasjonspostere. Jeg har denne.

Alle som har vært hjemme hos meg vet at i hvert fall ikke den sistnevnte har satt nevneverdige, varige spor (annet enn at den gjorde meg flinkere til å kaste ting). Interiørblader kjøper jeg aldri (unntatt julespesialene), selv om det hender jeg tjuvleser slike hjemme hos andre. Jeg har alltid rynket på nesa over upersonlige interiørtrender og himlet med øynene over mennesker som bare kopierer bladene/bøkene til punkt og prikke, og dermed ender opp med pregløse stuer, klin lik alle andres. (Dere med puter med bilde av dyr i sofaen, pyntebokstaver av tre i hylla og intetsigende inspirasjonspostere på veggen – ja, jeg snakker til dere). Hvor vanskelig kan det være å uttrykke noe originalt og personlig, liksom?

Veldig vanskelig, viser det seg. Altså, jeg vet hva jeg liker, jeg vet hva jeg ønsker å fortelle gjennom boligen min, men – jeg får det liksom bare ikke til å bli fint. Jeg har alltid likt lyslenker, for eksempel, så jeg prøvde å henge opp en i spisestua. Resultatet ble mildt sagt stusselig.

I et av disse interiørbladene jeg da altså leser i smug, husket jeg å ha sett at noen pynter med lyslenka på gulvet, så da prøvde jeg det i stedet:

Litt bedre? Skjønt jeg kan liksom høre mamma: «Hvorfor i alle dager har du bare slengt lyslenka fra deg der?»

Det er vel det som er problemet mitt. Ingenting er gjennomført nok. Det mangler en helhetlig plan. Som livet mitt generelt. Så i den grad boligen din speiler deg, er jeg vel inne på noe.

Jeg har lyktes best med soverommene så langt, uten at det nødvendigvis sier så mye. Hovedsoverommet er på god vei til å bli den koselige hulen jeg ønsker meg, for det hjelper, viser det seg, med skråtak og en dominerende seng. Også her har jeg gjort et forsøk med lyslenke, og denne var en innflytningsgave fra lillesøster (8), så den nekter jeg å kritisere, elendig dandering til tross.

På gjesterommet har jeg gjort det geniale trekket å bare sette inn en eneste kommode (i tillegg til køyesenga som allerede sto der). Less is more er tydeligvis nøkkelen til suksess.

På grunn av mine nerdy legobyggesett har gjesterommet allerede blitt omdøpt til Star Wars-rommet.

Både Marie Kondo og Synnøve Skarbø har lært meg at man skal henge opp så mange av klærne sine som mulig, så – ta-da! (Ja, ja, jeg vet at de burde vært sortert etter farge også).

 

En feiging flagger

Dette er historien om da jeg feiget ut. Og historien om da jeg heiste et flagg.

 

Det er nå godt og vel en uke siden Skeive Sørlandsdager, som i år ble en rekordstor fargefest jeg kommer til å leve lenge på. Prideparaden på lørdagen var mitt livs tredje, og den første jeg gikk uten reservasjoner eller et fnugg av skam, men tvert imot fylt av et nesten krigersk pågangsmot. «Denne jenta er ferdig med å gå stille i dørene,» sa jeg i min appell på Regnbuetorvet. «Har du noen gang gått stille i dørene?» responderte en venninne etterpå. Hun skulle bare visst.

Jeg har alltid vært høyrøstet, velsignet med min mors kraftige stemme og aldri vært redd for å bruke den. Jeg har dyrket min særhet, gjort det til en sport å gå mot strømmen, og med tida blitt nesten for selvstendig (les: egenrådig). At det skulle være så vanskelig for meg, av alle, å komme ut av skapet, satte meg helt ut.

For jeg turte virkelig ikke.

Jeg var redd for at folk ikke skulle tro meg. At de skulle se på det som enda et forsøk på å få den oppmerksomheten jeg så avgjort liker. Ikke at jeg klandrer dem, i så fall; en stund trodde jeg at det var derfor. Jeg er en late bloomer, jeg var godt over 30 før jeg satte merkelappene skeiv og bifil på meg selv – og livredd for å ta feil.

Så jeg braste ikke ut av skapet i fjorårets parade, slik jeg hadde planlagt, men kom i stedet smygende, gradvis og forsiktig. Den 1. september 2016 la jeg ut en noe kryptisk statusoppdatering på Facebook som mange, men slett ikke alle, forsto, pustet lettet ut da den ble godt tatt imot, og det var det.

I ettertid er jeg glad jeg gjorde det sånn, for jeg begynner å forstå at det kan være mer brutalt å være skeiv her ute på bygda enn jeg først trodde.

Kommunen jeg bor og arbeider i var én av ni Agder-kommuner som ikke ville flagge med regnbueflagget under Skeive Sørlandsdager; ni kommuner, hvorav sju «tilfeldigvis» har en ordfører fra KrF, som tolket flaggreglene hakket strengere enn de andre. De om det. Jeg hadde ikke ventet annet, så skuffet ble jeg egentlig ikke. Jeg er vant til at homofili og transkjønnethet er tema de helst vil unngå her ute. Jeg er vant til at de tar for gitt at jeg som ung og enslig kvinne er på utkikk etter en mann, og til stadig nye tips om tilgjengelige ungkarer. Jeg er vant til det flakkende, usikre, i noen tilfeller rett ut utilpasse blikket deres når jeg en sjelden gang korrigerer dem.

Men at noen snakker om «den livsstilen», «verdier jeg ikke kan stille meg bak» og «den seksuelle utageringen», og så tydelig forteller meg at de a) ikke aner hva de snakker om og b) tar det for gitt at «de homoseksuelle» er «de andre», noen vi ikke kjenner, noen vi ikke trenger å slippe innpå oss eller forholde oss til, det blir jeg aldri vant til. Da dør noe inni meg. Hver gang. Og jeg kjenner angsten. Angsten for å dømmes. Angsten for å ikke være likt. Angsten for at folk går rundt og tenker at jeg er «upassende», et dårlig forbilde for elevene på skolen. Og så kjenner jeg den dårlige samvittigheten. Fordi jeg innser at jeg ikke er noe dårlig forbilde, men snarere ikke et forbilde i det hele tatt, fordi jeg feiger ut og holder kjeft, og lar potensielle skeive elever stå i ilden, udekket og alene.

Og da blir jeg sint. Sint fordi noen er så sta og bakstreverske. Sint fordi noe så i utgangspunktet fint som religion gir grobunn for slikt. Og sint fordi jeg ikke kan gjøre noe med det.

Det er vel å merke seg at jeg personlig ikke har hatt noen leie opplevelser rettet mot meg direkte. Folk er høflige. Men jeg merker en underliggende forventning om at man skal begrense slikt til den private sfæren, ikke gjøre for mye ut av seg, ikke stikke hodet for mye opp og fram. (Skjønt, dette kan selvsagt være likeså mye jantelov. Hva vet jeg).

Det er ingen vits i at de heiser det flagget hvis de ikke kan stille seg bak det. Symboler er bare symboler. Holdninger er langt viktigere. Men man viser ikke gode holdninger ved å ikke snakke om noe. Å ikke si noe er nemlig også å si noe. Veldig høyt.

Kjære bygd i Indre Agder: Det var derfor jeg omsider overkom feigheten og hengte opp flagget mitt. Ikke som politisk ytring, ikke som provokasjon, men som synliggjøring. Vi er her. Vi er blant dere. Og jeg skulle ønske vi slapp å være så usynlige, for det ligger virkelig ikke til min natur å være det.

Det vet alle som kjenner meg.

Kjære A.

Vi kjenner ikke hverandre, men jeg vet hvem du er og jeg har tenkt mye på deg det siste døgnet. Jeg er nemlig også storesøster. Til en bror som ikke lever lenger. En bror som døde brått da han var 17, og jeg var 20.

Jeg skal ikke påstå at jeg vet hvordan du har det, for det gjør jeg ikke. Alle føler på sorg og sjokk på sitt eget vis. Jeg tror det kan oppleves veldig forskjellig, og at alle reaksjonene og følelsene er akkurat like riktige og naturlige. Du skal ikke skamme deg over dem, uansett hvor forferdelige og malplasserte de måtte virke.

Kanskje føler du dyp, altoppslukende fortvilelse, kanskje sinne og raseri. Kanskje er du nummen, som om alt inni deg har stoppet opp. Kanskje reagerer du helt annerledes enn du trodde du skulle. Kanskje kjenner du ikke deg selv igjen.

Slik var det for meg. Jeg husker følelsen av å falle, følelsen av at sikkerhetsnettet under meg raknet og ikke lenger kunne ta meg i mot. Jeg kjente også skuffelse, hvor sprøtt det enn lyder. En av mine første reaksjoner på dødsfallet var noe tilnærmet en irritasjon over at livet ikke skulle bli som jeg hadde planlagt det. Jeg trodde jo at vi aldri skulle bli glade igjen, og jeg var – og er – så glad i å være glad. Jeg så for meg at alle framtidige milepæler – brylluper og barnedåp og bursdager – skulle bli nitriste affærer hvor alle bare gråt over han som ikke var tilstede. Jeg skammet meg over disse tankene allerede mens jeg hadde dem. Hvor absurd og respektløst var det ikke å sitte der og sørge over sitt eget eventuelle, framtidige bryllup når broren min nettopp var død! Men nå ser jeg annerledes på det. Det var en reaksjon, en av mange, og jeg hadde like stor rett til å reagere, på mitt vis, som alle andre. Slik du har.

Du vil kanskje oppleve at dine foreldres sorg og din utarter seg forskjellig, at den endres og går over i nye faser i utakt og ulike retninger. Det er skremmende å se sin mor og far gå i kne. De har vært din trygge havn, men når de ikke engang kan trøste seg selv, hvordan skal de da kunne trøste deg? Jeg husker altfor godt hvor frustrerende vondt det var. Jeg forsto jo at de var knust, jeg forsto jo at jeg måtte gi dem tid, likevel husker jeg at jeg skrek til mamma at hun ennå hadde to levende barn og det var på høy tid at hun ga oss litt oppmerksomhet. Fra et rasjonelt ståsted ser jeg jo at det ikke var så enkelt for henne. Da er det viktig at du søker hjelp og trøst et annet sted, for det trenger du, og det fortjener du.

Det kan være ensomt å sørge over et søsken. Det er skrevet utallige bøker og avhandlinger om foreldres sorg over å miste et barn, men langt i fra så mye om sorgen over å miste en bror eller søster. Jeg tror ikke de kan sammenliknes. Jeg tror ikke de skal sammenliknes. Men du skal ikke være redd for å anerkjenne din egen sorg. Den er reell og vond, den også, selv om det kan virke som om oppmerksomheten fra omverdenen er rettet mer mot dine foreldre, og selv om du kanskje selv tenker, slik jeg gjorde, at det er viktigere for deg å ta vare på dem nå. Selv fant jeg stor hjelp i en sorggruppe for unge. Vurder det om du får muligheten til å delta i en sånn. Det er ikke så trist som det høres ut 🙂

For meg har det gått fjorten år nå. Sorgen over broren min er ikke lenger rå og kvelende. Bare av og til dukker den opp, i små brutale blaff, slik som nå, når nye hendelser rykker i de gamle sårene. I dag har jeg grått, over ham og for deg. Samtidig kan jeg fortelle deg at jeg har blitt glad igjen. Livet ble ikke som jeg hadde planlagt, men jeg har et godt liv. Savnet er der, kanskje spesielt savnet over det som kunne ha vært, over framtida vi ikke fikk sammen, over barna jeg kunne ha vært tante til. Men mest tenker jeg på ham i glede og takknemlighet.

Et av de sterkeste minnene jeg har fra de første forferdelige dagene, er følelsen av å være omsluttet av kjærlighet. Jeg tror og håper at du også har fine mennesker rundt deg nå. La dem bære deg. Du kommer gjennom dette.

Jeg ønsker deg alt godt.

 

Stine

Hiv o’ hoi! Pirathelg!

Vi tester barnefamilieferie uten barn.

Helt fra Abra Havn åpnet portene i 2012, har jeg mange ganger kjørt forbi og ønsket at jeg hadde hatt noen unger eller tantunger å ta med dit. Jeg tilhører den første generasjonen som har levd et tilnærmet helt liv med kaptein Sabeltann på slep, og vi er altså noen stykker som ikke helt klarer å løsrive oss fra barndommen på akkurat det feltet. (Facebookgruppa Voksne Sabeltannfans har for eksempel i skrivende stund nesten 1000 medlemmer). Å dra til Abra Havn uten unger satt likevel langt inne. Det er bare å se facebookoppdateringa mi fra dagen jeg våget meg innforbi murene for aller første gang:

Men denne helga har tre voksne landkrabber – undertegnede med sine venner V. og W. – likevel testet konseptet «barnefamilieferie uten barn» og sjekket inn i verdens sjørøverhovedstad. Og dette er hva som skjedde:

Først og fremst, Abra Havn ligger et (riktignok langt) steinkast fra en motorvei, Sørlandets mest masete industriområde og selve definisjonen på stress: IKEA. Alt det er glemt i det øyeblikket du går inn gjennom porten. Det tar forbausende kort tid å fange opp den spesielle stemningen og bli smittet av den, og jeg registrerer fort at det hersker en overraskende avslappet atmosfære her, til tross for at det naturligvis kryr av skrålende små pirater med plastsverd. Jeg har ikke barn selv, og er langt i fra noen ekspert på området, men jeg mistenker at det har noe med foreldrene å gjøre. Mammaene og pappene har senket skuldrene, de koser seg de også, og slikt blir det betraktelig mindre mas av.

Det er fint å gå rundt i de forseggjorte gatene mens sommerkvelden senker seg, eller bare sitte utenfor den like gjennomførte leiligheten og se sola gå ned over Grashavet (som faktisk oppleves som et hav der og da). Plutselig føles alt kjent og naturlig, og det er verden der ute som er den fjerne og uvirkelige. Her er det bare å drømme seg bort, eller filosofere over hvordan kaptein Sabeltann i all verden kan fange opp lukten av gull når han allerede har fingrene og klærne fulle av det (?).

Høy ståpelsfaktor hver gang Den sorte dame og Grevinnen har sjøslag i havnebassenget.

Morgenen etter blir vi vekket av kanondrønn og sang. Kapteinen og hans menn har tydeligvis vært på tokt mens vi sov, og de er fulle av overskudd og energi der de fyrer oss opp til en ny dag fra Den sorte dames dekk. Om det mot alle odds ikke skulle rykke i dansefoten nå, er det bare å kikke bort på barna, for klarer du ikke lenger å la deg rive med av slik entusiasme, vil jeg si at du har mistet noe viktig på veien inn i voksenlivet.

Det er tid for sjørøverfrokost, og selv om vi har billetter, føles det helt ærlig litt som å snike seg inn på en fest man ikke er invitert til. «Hvis noen spør, er jeg støttekontakten deres,» hvisker jeg til V. og W., i det vi prøver å gå ubemerket om bord i skuta innimellom alle barnefamiliene. Men ingen spør. Og ingen er uansett spesielt interessert i oss.

Sjørøverfrokost. Det er vanskelig å fotografere pirater, for de står sjelden stille.

Jeg tenker at det er viktig å kjenne sin plass. Barna er hedersgjestene her. De har førsteretten. Vi vil jo ikke bli som disse gærne legoentusiastene i Australia. Så vi finner oss en plass lengst bak, fast bestemt på å bare observere.

Mindre enn en halvtime senere danser vi mellom bordene.

Til vårt forsvar, vi ble bedt opp til conga, da er det vanskelig å si nei! Og det var ikke før sangen var slutt, at vi innså at vi omtrent var de eneste voksne som deltok. Men pytt sann.

Og skjerpings, voksne!

For det rådet vil jeg gi alle som skal til Abra Havn, enten du kommer med unger eller uten: Det er bare å gi seg hen. Jo fortere, jo bedre. Det blir mye morsommere da. (Jeg gjorde det til gagns. Såpass at jeg fremdeles har en tendens til å stille meg i stram givakt når noen sier navnet mitt…)

Skalken spesial.«Bare ignorer de grønne rottehalene.» Jajamensann…

Etter å ha smakt på Skalkens rottesuppe, funnet en skatt, beundret brokaden i kaptein Sabeltanns klær (på god avstand!), og ledd av hysteriske ordspill og den ene elegant leverte vitsen etter den andre (for her er mye bra humor også for de voksne), er det nesten vondt å gi slipp på magien når det er over. Men som Langemann ville sagt, «jeg ligger i senga og flirer», og det i lang tid etterpå. Gode opplevelser er en skatt du aldri helt mister.

 

Kongen på havet. Sjekk brokaden! ❤

Langemann. Den heiteste mannen på Grashavet. Sannsynligvis på de andre sju verdenshavene også.

Denne landkrabba kommer alltid tilbake, Abra Havn! Vær du sikker 🙂

 

Sukkerfri Peppermø – en oppdatering

Ja da, jeg vet at dere hører lite fra meg for tiden. Det er juni, årets travleste periode i skolen, og som lærere flest er jeg veldig opptatt. (Jeg lever jo bare for jobben, som dere sikkert husker). Men i dag har jeg altså vært uten sukker i åtte uker (hurra for meg!), og uten kunstig søtning i seks (enda mer hurra for meg!), og da må jeg vel ta meg tid til en aldri så liten oppsummering av prosjektet.

Den korte versjonen: Det har gått over all forventning!

Den litt lengre versjonen: Jeg har gått ned 3 kilo – selv om jeg har drukket øl og spist potetgull og ikke telt så mye som en eneste kalori.

Den lange versjonen: Som dere husker fra tidligere, så hadde jeg en liste over ting jeg håpte å få ut av forsøket. Disse var:

• ingen overspising, mindre ulvehunger og færre cravings
• mindre oppblåsthet (og mindre promping)
• finere hud
• mer energi og bedre fokus
• smalere midje
• bli flinkere og mer kreativ på kjøkkenet

Og her har det absolutt skjedd ting. For å ta det punkt for punkt:

Ingen overspising, mindre ulvehunger og færre cravings
Mindre ulvehunger og færre cravings, absolutt. Jeg er ikke lenger på nippet til å drepe noen hver gang det nærmer seg lunsj. Til min store overraskelse savner jeg heller ikke godteri og søt mat, og det er derfor ikke noe jeg går rundt og tenker på til alle døgnets tider. Jeg har til og med sluttet å ha det tilbakevendende marerittet der jeg forspiser meg på skumfiduser (marshmallows, men hallo, det danske ordet er såååå mye kulere!). Ingen overspising… Det tels vel ikke om maten er veldig god…?

Mindre oppblåsthet (og mindre promping)
Kaffe, øl og farris sørger for at det fremdeles er fart i systemet, for å si det sånn, men alt i alt, jo da.

Finere hud
Det første som skjedde da jeg sluttet med sukker var at jeg fikk et ordentlig akneutbrudd. Men det kommer seg nå. Jeg har investert i en SodaStream, og økt inntak av vann kan selvsagt ha hatt en innvirkning her.

Mer energi og bedre fokus
Vil ikke si det, nei, men det er jo juni, så…

Smalere midje
Jepp! Den har krympet med fire-fem centimeter. Til tross for øl og potetgull.

Bli flinkere og mer kreativ på kjøkkenet
Vel, jeg har lært meg et par nye oppskrifter, men på en annen side har jeg stort sett bare holdt meg til disse. Litt for lite variasjon i matveien, altså. Så der har jeg noe å fokusere på framover.

Bonus!
Jeg merker veldig på matbudsjettet at jeg har kuttet sukker, fordi det også innebar å slutte med ferdigmat. Lommeboka har altså i motsetning til meg, ikke blitt smalere.

 

Jeg er kjempefornøyd med opplegget, og ikke minst stolt av meg selv som har gjennomført. Sett i lys av alt det bra som har kommet ut av det, og at jeg ikke har kjent noe særlig til abstinenser og uheldige bivirkninger, har jeg bestemt meg for å fortsette med et sukkerfritt liv.

Om jeg anbefaler det til andre?

Tja, i likhet med å være singel, så er det ikke en livsstil som passer alle. Skal du slutte med sukker, må du ville det. Men vil du, så vil jeg absolutt si at det er verdt et forsøk.

Praktfulle peppermøer fra verdenshistorien I

Elisabeth 1. (1533-1603)

I en tid da kvinner av høyere rang hadde et formål og én plikt, nemlig å skaffe seg et godt parti og en (eller aller helst flere) arving(er), var den engelske dronning Elisabeths status som ugift det som kanskje aller mest definerte henne.

Darnley-portrettet, ca. 1575

Elisabeth var datter av kong Henrik den 8. og hans andre kone, Anne Boleyn. Pappa Henrik skulle senere gå inn i historien som en storforbruker av disse (konene, altså), og mamma Anne fikk han henrettet da lille Elisabeth var to år gammel.* Prinsessen ble da, som sin eldre halvsøster Mary, erklært uekte, mens pappa trålte seg gjennom fire koner til, en iherdig innsats, får man si, som likevel bare resulterte i én eneste sønn.

Tanken på å bli dronning må ha virket veldig fjern for henne der hun ble degradert til hoffdame for sin egen bror, men da denne, kong Edvard den 6., etter hvert døde barnløs (ikke så overraskende med tanke på at han bare var 15 år gammel), og søsteren, Mary den 1. (etter å ha giftet seg med en dott og så blitt innbilt gravid to ganger) gjorde det samme, var det plutselig hun som skulle regjere. 25 år gammel overtok hun tronen, og det knyttet seg straks stor spenning til hvem hun ville gifte seg med. Ikke om. Det tok folk for gitt. Uten ekteskap, ingen arving, og uten en arving ville Tudor-slekten dø ut.

Likevel forble hun ugift hele livet.

Ikke at det manglet beilere, dem var det nok av**, og hun var utvilsomt interessert i noen av dem. Kanskje aller mest i Robert Dudley, hvis kone beleilig nok døde av et fall i en trapp straks dronningen begynte å vise interesse. Uten at det hjalp nevneverdig. Han ble aldri gemal. Han fikk bare gå på beite i godt og vel et tiår.

Sannsynligvis lå det politiske årsaker bak Elisabeths, i våre øyne, noe underlige valg. Ekteskapsinngåelser var som nevnt ikke et privat anliggende i de dager og kretser, men noe som ble brukt til å sementere makt, allianser og avtaler. Valgte hun «feil» mann, fikk hun fiender med på kjøpet, og det kan være nærliggende å tro at det var derfor hun avsto fra hele opplegget. Dessuten ser jeg ikke bort fra at hun likte friheten sivilstatusen ga henne. Som hustru var hun forventet å underkaste seg sin mann, selv som dronning, og hun slår meg ikke akkurat som en som likte å dele rampelyset med noen.

Senere i livet skal hun ha snakket om hvordan hun anså hele England som sin ektemake.

«I have already joined myself in marriage to a husband, namely the kingdom of England.»

Hennes undersåtter kjøpte ideen. De kalte henne hengivent «The Virgin Queen» og dyrket hennes ugifte status som et uttrykk for from kyskhet – skjønt jeg vedder min nye hatt (Stetson, veldig fin!) på at jomfru var et ord som svært dårlig beskrev henne. Det var nemlig nok av menn i livet hennes, og de ble stadig yngre etter hvert som hun ble eldre. Mer karriereorientert cougar enn kysk nonne, for å si det sånn.

Uansett var hun ei kul dame som, i en tid da kvinner ellers bare var til pynt og avl, visste å ta kontroll over sin egen skjebne, og som til tross for manglende produksjon av arving sørget for å sette et solid avtrykk etter seg likevel. Tudor-slekten døde kanskje ut, men jeg tror ikke verden glemmer dem med det første.

Helen Mirren i «Elizabeth I» (2005)

Jeg mener, når Dame Helen Mirren spiller deg på film, må du ha gjort noe riktig!

.

.

.

.

*Angivelig hadde hun stått i med både den ene og den andre bak hans rygg, inkludert sin egen bror, og kongen var såpass knust at han ventet hele 11 dager med å gifte seg med kone nummer tre…

**Hallo, vi snakker tross alt om ei dronning, med alle tenkelige frynsegoder med på kjøpet! Her var det muligheter for å sikre seg kjerring, gryn og innflytelse i en og samme deal. Dessuten hadde hun rødt hår, og det er som kjent alltid et pluss.

Singel og sexliv

Yes, I went there…

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å aldri skrive dette innlegget. Jeg er jo lærer, og det er visse sider ved livet mitt jeg ikke ønsker å utsette elevene mine for. Men det siste debattinnlegget fra forfatter og såkalt filosof Nina Karin Monsen om ikke-heterofil seksualitet (eller, i følge henne, mangel på sådan), har provosert meg såpass at jeg er nødt.

Når det er sagt, dette innlegget kommer ikke til å handle om sexlivet mitt. Det er ikke viktig i denne sammenhengen. Det som er viktig er at Monsen rakker ned på sexlivet til mange, mange mennesker når hun, mer eller mindre, tilsiktet eller utilsiktet, hevder at heterofil penetreringssex har en særstilling i forhold til andre former for seksuelt samkvem (og enekvem, dersom det er et ord).

Monsen skriver at samleie og onani ikke kan sidestilles, understreket med den nedlatende replikken om at «heterofile vet iallefall forskjellen», og at det de homoseksuelle bedriver ikke er «ekte» sex, men «gjensidig onani». Jeg misforstår henne muligens litt med vilje nå, men jeg slutter ut fra dette at det enslige gjør alene under dyna (eller for så vidt andre steder), heller ikke er «ekte» sex i hennes øyne.

Jeg er til en viss grad med på resonnementet hennes. Jeg går med på at heterofil penetreringssex og onani ikke er likt. Slik jeg ser det har samleiet to elementer som onani ikke har: 1) den potensielle babyproduksjonen og 2) intimiteten til et annet menneske. Dersom man tenker at sex har én funksjon, og én funksjon alene, nemlig å lage barn, så har hun for så vidt rett i at det heterofile vaginasamleiet står i en særposisjon.

Men jeg tror vi alle kan være enige om at sex er mer enn som så. Dersom det var meningen at det skulle komme en baby hver gang en mann og en kvinne har seg med hverandre, hadde det blitt trangt om plassen temmelig fort. Og dersom det å lage barn var den eneste hensikten med det hele, ville akten vært mer sammenliknbart med dyrs hormonstyrte, mekaniske og følelsesløse parring. Og det er den jo ikke. For de fleste av oss.

Sex er først og fremst deilig, og det er først og fremst derfor vi har det, enten det er med en partner, oss selv eller det batteridrevne leketøyet vårt. Såpass vil jeg hevde. Sex er kos og sex er kjærlighet, og det er pinadø onani også! Den nevnte intimiteten skorter det kanskje på når du er alene, men det betyr ikke at den er forbeholdt heterofile par. Den er absolutt til stede også i andre relasjoner.

Seksualitet er så mye mer enn å bare bedrive god gammeldags inn-ut med en partner av motsatt kjønn. At Nina Karin Monsen ikke anerkjenner det, er bare trist. For henne.

.

.

PS. Jeg er klar over at jeg antagelig har lest Monsens innlegg i verste mening (er det egentlig mulig å lese dritten hun skriver på en annen måte?), for hovedpoenget hennes var vel å fortelle oss at lesbiske, homo- og biseksuelle ikke har en egen seksualitet, og at den i hvert fall ikke er sidestilt med heteroseksualiteten. Det er godt jeg har henne til å fortelle meg at jeg innbiller meg ting når jeg får lyst på «gjensidig onani» med andre kvinner.

Du blir ikke søtere av sukker – jeg har prøvd

Vi skriver den første mai og den første dagen i mitt ikke fullt så søte liv. Etter årevis med overspising, oppblåst mage, jojo-vekt, ustabilt blodsukker (og dertil ustabilt humør), har jeg nemlig bestemt meg for å slutte med sukker.

Og jeg er optimist. Enda mer enn vanlig. Jeg har klart å holde løftet jeg ga meg selv i januar om å trene minst tre ganger i uka, og mener derfor at jeg er klar for en ny utfordring.

Til de av dere som nå blir bekymra for at dette skal bli nok en kvinne-med-sært-kosthold-og-ørten-uinteressante-helkropps-speilselfies-på-bloggen-blogg: Ingen fare. Den eneste grunnen til at jeg skriver det her, er at det da blir mye pinligere å bryte opplegget, ha ha 😛 I første omgang er det heller ikke snakk om å slutte med sukker for bestandig. Jeg skal prøve det ut i åtte uker og se hvor det leder, og fungerer det greit, og gevinstene veier opp for eventuelle tap, fortsetter jeg.

Gravøl over min siste lettbrus

Så en liten innrømmelse: Jeg har allerede vært sukkerfri i to uker. (Og med «sukker» mener jeg forresten tilsatt, raffinert sukker og fruktose – dette er ingen lavkarbodiett!) Jeg ville ha en liten oppvarmingsperiode for å se hvordan det gikk, og det har faktisk gått overraskende bra, så fra og med i dag trapper jeg opp og kutter også all kunstig søtning. Med andre ord, jeg hadde min siste Cola Zero i går…

Mange har gått denne veien før meg og de lover meg artige abstinensreaksjoner som skjelvinger, hodepine og forstoppelse i tida som kommer (jeg har allerede hatt noen), men også at alt blir mye bedre etterpå. Vi får se. Her er i hvert fall hva jeg håper å få ut av det:

• ingen overspising, mindre ulvehunger og færre cravings
• mindre oppblåsthet (og mindre promping)
• finere hud
• mer energi og bedre fokus
• smalere midje
• bli flinkere og mer kreativ på kjøkkenet

Ikke minst det siste der. Det blir nok ikke til å unngå, for det er utrolig hva du finner sukker i! Til og med i leverpostei!

Uansett, før-bildene er tatt, og om ikke annet blir det i det minste et interessant prosjekt. Jeg skal holde dere oppdatert.

Litt om penger, luksus og en kvinnes pryd

«Du som ikke har barn må jo være stinn av penger.»

Replikken kom fra en kollega, etter at jeg en dag hadde klaget i lunsjen over hvor vanskelig det er å spare.

Jo da, jeg svømmer i penger, og egoistisk og selvsentrert som jeg er, bruker jeg alt sammen opp på luksus til meg selv … … … (<– sarkasme).

Spøk til side, jeg skal innrømme at det var først etter at den replikken falt, at jeg innså at jeg ikke har det trangt. Etter å ha levd så mange år som student, og følgelig vent meg til å ha dårlig råd, hadde det rett og slett ikke gått opp for meg at jeg nå faktisk har det ganske greit økonomisk. Jeg tjener vel rundt det nasjonale gjennomsnittet, jeg leier en billig hybel, har ikke huslån eller, som nevnt, noe forsørgeransvar. Jeg burde ikke klage.

Jeg gikk rett i forsvarsposisjon likevel, og insisterte på at jeg overhode ikke lever noe ekstravagant liv, og slett ikke har råd til alt jeg ønsker meg. «Hva bruker du alle pengene på da?» fortsatte kollegaen. Jeg ble svar skyldig. Og lærte enda en viktig ting. Nemlig at jeg har det så bra at jeg ikke behøver å snu på hver krone.

Og vet du noe? Jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Det er mine penger. Jeg har tjent dem. Jeg har valgt å leve som jeg gjør. Andre har valgt annerledes. Sånn er det. Jeg har ingen problemer med å bruke mine penger på det jeg har lyst på.

Det hadde selvfølgelig stilt seg helt annerledes om det hadde vært noen andres penger. Jeg kan ikke se for meg at jeg på sikt hadde klart å leve på andre. Det strider imot min verdighet å ikke være økonomisk uavhengig, og det kan godt være at andre ser annerledes på dette også, men sånn har nå jeg det, og det henger nok sammen med hvordan jeg er oppdratt.

Da jeg var tenåring var det nemlig spesielt to ting faren min var opptatt av å hamre inn i meg: 1. Ikke begynn med narkotika. Og 2. Aldri kjøp noe på kreditt. Det er formaninger jeg enn så lenge har levd etter, og jeg vil derfor ikke si at jeg på noen måte sløser med pengene mine eller lever over evne. Jeg betaler regningene mine på tida, budsjetterer (om enn litt løst), og tar meg ikke råd når jeg ikke har råd. Den største forskjellen, vil jeg tro, på meg og jevnaldrende småbarnsmødre med digre huslån, er at jeg i større grad enn dem foretar noen (ikke altfor store) impulskjøp.

Den eneste form for luksus jeg skamløst unner meg, og som jeg (i følge mamma) bruker mer penger enn nødvendig på, er frisørbesøk. Hver sjette uke eller så drar jeg til Malin hos Duo Frisører og gir henne (forholdsvis) frie tøyler. Jeg legger omtrent like mye tid og krefter ned i prosessen med å finne en god frisør som andre bruker på å finne kjæreste, for håret er som sagt en kvinnes pryd (og i hvert fall mitt hår!), og jeg lar ikke hvem som helst røre det!

Det er Malins fortjeneste at jeg har sett ulastelig ut på håret de siste par årene

Det er altså Malins fortjeneste at jeg har sett ulastelig ut på håret de siste par årene, selv når det meste annet har gått opp og ned. Og selv om det ikke ser sånn ut når hun er ferdig med å utføre magien sin, så har jeg mye hår, med rare virvler og underlig fall, så du skal ikke kimse av den jobben hun har gjort. Hun er også sabla grei å løse verdensproblemer med. Jeg anbefaler henne virkelig. Du kan bestille time her.

Bare ikke gjør henne så opptatt at hun ikke har tid til meg. Jeg trenger luk$u$en min!

Send In The Clowns – eller akrobatene

Jeg fikk et innfall om å gå på sirkus. Så da gjorde jeg det.

Det er synd å gå glipp av ting bare fordi man er én. Jeg sier det ofte, men er ikke alltid så flink til å leve etter det. Det krever litt av deg å møte opp alene på arenaer som utvilsomt legger opp til at de skal oppleves i fellesskap med andre. Jeg øver meg på det likevel.

Jeg besøkte Sirkus Jesper i Dyreparken i fjor sommer, og det var en opplevelse som satte i gang et ras av nostalgi i meg. Jeg har som så mange andre noen flyktige minner fra barndommen om sirkus. Jeg husker mørket og sukkerspinnet og den stikkende elefantsnabelen jeg fikk lov til å røre (dette var før dyrehold i sirkus ble big politics, mind you), jeg husker klovnene som laget hysterisk komikk ned noe så enkelt som en planke, de gjennomspiddede damene og ikke minst akrobatene.

Å, som jeg drømte om å være akrobat! … Vel, egentlig var det nok de glitrende kostymene jeg ønsket meg, for tro meg, jeg verken hadde eller har noe som helst anlegg for å svinge og snurre oppunder teltduken. Jeg er kanskje den minst atletiske personen jeg kjenner (noe alle som så meg «hoppe bukk» i gymtimen nok skriver under på), og dessuten angrepet av intens høydeskrekk. Dårlig utgangspunkt, med andre ord.

Langfredag fikk jeg altså øye på teltet til Cirkus Arnardo ved travparken i Kristiansand, og fikk lyst til oppleve dette nostalgirushet igjen. Jeg innrømmer at jeg vrengte hjernen i jakt på noen unger å invitere med, men småsøsknene mine var bortreist og hadde dessuten sett showet før, så jeg ga det opp og satte nøkkelen i bilen for å kjøre hjem. Jeg kom så langt som til Sørlandssenteret før jeg ombestemte meg. Jeg hadde jo lovet meg selv å ikke la meg begrense! Det var jo en av grunnene til at jeg i det hele tatt startet denne bloggen. Så jeg vendte om, kjørte tilbake og kjøpte billett til forestillinga samme ettermiddag.

Følgende tekstmeldinger ble deretter utvekslet mellom mamma og meg:

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke svaret hennes. Det kan jo se ut som om hun har helgardert seg.

Men jeg koste meg, jeg. Sirkus er nok mer magisk når du er fire, men imponerende er det uansett, og du skal være temmelig kald for å ikke la deg rive med av barnas begeistring. Sukkerspinn er fremdeles sukkerspinn, og slapstick er fremdeles slapstick, og akrobatene…

akrobatene, akrobatene… Kudos til Adelina & Alex som får noe som utvilsomt er beinhardt til å se så uanstrengt og sexy ut! Og hun hadde forresten et deilig, glitrende kostyme på.