Sukkerfri Peppermø – en oppdatering

Ja da, jeg vet at dere hører lite fra meg for tiden. Det er juni, årets travleste periode i skolen, og som lærere flest er jeg veldig opptatt. (Jeg lever jo bare for jobben, som dere sikkert husker). Men i dag har jeg altså vært uten sukker i åtte uker (hurra for meg!), og uten kunstig søtning i seks (enda mer hurra for meg!), og da må jeg vel ta meg tid til en aldri så liten oppsummering av prosjektet.

Den korte versjonen: Det har gått over all forventning!

Den litt lengre versjonen: Jeg har gått ned 3 kilo – selv om jeg har drukket øl og spist potetgull og ikke telt så mye som en eneste kalori.

Den lange versjonen: Som dere husker fra tidligere, så hadde jeg en liste over ting jeg håpte å få ut av forsøket. Disse var:

• ingen overspising, mindre ulvehunger og færre cravings
• mindre oppblåsthet (og mindre promping)
• finere hud
• mer energi og bedre fokus
• smalere midje
• bli flinkere og mer kreativ på kjøkkenet

Og her har det absolutt skjedd ting. For å ta det punkt for punkt:

Ingen overspising, mindre ulvehunger og færre cravings
Mindre ulvehunger og færre cravings, absolutt. Jeg er ikke lenger på nippet til å drepe noen hver gang det nærmer seg lunsj. Til min store overraskelse savner jeg heller ikke godteri og søt mat, og det er derfor ikke noe jeg går rundt og tenker på til alle døgnets tider. Jeg har til og med sluttet å ha det tilbakevendende marerittet der jeg forspiser meg på skumfiduser (marshmallows, men hallo, det danske ordet er såååå mye kulere!). Ingen overspising… Det tels vel ikke om maten er veldig god…?

Mindre oppblåsthet (og mindre promping)
Kaffe, øl og farris sørger for at det fremdeles er fart i systemet, for å si det sånn, men alt i alt, jo da.

Finere hud
Det første som skjedde da jeg sluttet med sukker var at jeg fikk et ordentlig akneutbrudd. Men det kommer seg nå. Jeg har investert i en SodaStream, og økt inntak av vann kan selvsagt ha hatt en innvirkning her.

Mer energi og bedre fokus
Vil ikke si det, nei, men det er jo juni, så…

Smalere midje
Jepp! Den har krympet med fire-fem centimeter. Til tross for øl og potetgull.

Bli flinkere og mer kreativ på kjøkkenet
Vel, jeg har lært meg et par nye oppskrifter, men på en annen side har jeg stort sett bare holdt meg til disse. Litt for lite variasjon i matveien, altså. Så der har jeg noe å fokusere på framover.

Bonus!
Jeg merker veldig på matbudsjettet at jeg har kuttet sukker, fordi det også innebar å slutte med ferdigmat. Lommeboka har altså i motsetning til meg, ikke blitt smalere.

 

Jeg er kjempefornøyd med opplegget, og ikke minst stolt av meg selv som har gjennomført. Sett i lys av alt det bra som har kommet ut av det, og at jeg ikke har kjent noe særlig til abstinenser og uheldige bivirkninger, har jeg bestemt meg for å fortsette med et sukkerfritt liv.

Om jeg anbefaler det til andre?

Tja, i likhet med å være singel, så er det ikke en livsstil som passer alle. Skal du slutte med sukker, må du ville det. Men vil du, så vil jeg absolutt si at det er verdt et forsøk.

Litt om penger, luksus og en kvinnes pryd

«Du som ikke har barn må jo være stinn av penger.»

Replikken kom fra en kollega, etter at jeg en dag hadde klaget i lunsjen over hvor vanskelig det er å spare.

Jo da, jeg svømmer i penger, og egoistisk og selvsentrert som jeg er, bruker jeg alt sammen opp på luksus til meg selv … … … (<– sarkasme).

Spøk til side, jeg skal innrømme at det var først etter at den replikken falt, at jeg innså at jeg ikke har det trangt. Etter å ha levd så mange år som student, og følgelig vent meg til å ha dårlig råd, hadde det rett og slett ikke gått opp for meg at jeg nå faktisk har det ganske greit økonomisk. Jeg tjener vel rundt det nasjonale gjennomsnittet, jeg leier en billig hybel, har ikke huslån eller, som nevnt, noe forsørgeransvar. Jeg burde ikke klage.

Jeg gikk rett i forsvarsposisjon likevel, og insisterte på at jeg overhode ikke lever noe ekstravagant liv, og slett ikke har råd til alt jeg ønsker meg. «Hva bruker du alle pengene på da?» fortsatte kollegaen. Jeg ble svar skyldig. Og lærte enda en viktig ting. Nemlig at jeg har det så bra at jeg ikke behøver å snu på hver krone.

Og vet du noe? Jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Det er mine penger. Jeg har tjent dem. Jeg har valgt å leve som jeg gjør. Andre har valgt annerledes. Sånn er det. Jeg har ingen problemer med å bruke mine penger på det jeg har lyst på.

Det hadde selvfølgelig stilt seg helt annerledes om det hadde vært noen andres penger. Jeg kan ikke se for meg at jeg på sikt hadde klart å leve på andre. Det strider imot min verdighet å ikke være økonomisk uavhengig, og det kan godt være at andre ser annerledes på dette også, men sånn har nå jeg det, og det henger nok sammen med hvordan jeg er oppdratt.

Da jeg var tenåring var det nemlig spesielt to ting faren min var opptatt av å hamre inn i meg: 1. Ikke begynn med narkotika. Og 2. Aldri kjøp noe på kreditt. Det er formaninger jeg enn så lenge har levd etter, og jeg vil derfor ikke si at jeg på noen måte sløser med pengene mine eller lever over evne. Jeg betaler regningene mine på tida, budsjetterer (om enn litt løst), og tar meg ikke råd når jeg ikke har råd. Den største forskjellen, vil jeg tro, på meg og jevnaldrende småbarnsmødre med digre huslån, er at jeg i større grad enn dem foretar noen (ikke altfor store) impulskjøp.

Den eneste form for luksus jeg skamløst unner meg, og som jeg (i følge mamma) bruker mer penger enn nødvendig på, er frisørbesøk. Hver sjette uke eller så drar jeg til Malin hos Duo Frisører og gir henne (forholdsvis) frie tøyler. Jeg legger omtrent like mye tid og krefter ned i prosessen med å finne en god frisør som andre bruker på å finne kjæreste, for håret er som sagt en kvinnes pryd (og i hvert fall mitt hår!), og jeg lar ikke hvem som helst røre det!

Det er Malins fortjeneste at jeg har sett ulastelig ut på håret de siste par årene

Det er altså Malins fortjeneste at jeg har sett ulastelig ut på håret de siste par årene, selv når det meste annet har gått opp og ned. Og selv om det ikke ser sånn ut når hun er ferdig med å utføre magien sin, så har jeg mye hår, med rare virvler og underlig fall, så du skal ikke kimse av den jobben hun har gjort. Hun er også sabla grei å løse verdensproblemer med. Jeg anbefaler henne virkelig. Du kan bestille time her.

Bare ikke gjør henne så opptatt at hun ikke har tid til meg. Jeg trenger luk$u$en min!

Før Sivilforsvaret tar deg

I forrige uke var jeg på øvelse i Sivilforsvaret. Det er uten tvil noe av det mest meningsfylte jeg bruker tida mi på.

Trodde du at Sivilforsvaret var for barnløse kvinner over 28? Jeg har en god nyhet til deg: Barn er ingen hindring! Du kan fremdeles være med.

Undertegnede under Triplex-øvelsen 2016. Jeg hadde vært på i 38 timer da bildet ble tatt. Ikke at man kan se det…

Selv om jeg er selve legemliggjørelsen av denne usedvanlig slitesterke myten, singel og barnløs og godt forbi 28 som jeg er, vil jeg absolutt ikke kalle meg en typisk tjenestepliktig av den grunn. Sannheten er at det ikke er noen typisk tjenestepliktig i Sivilforsvaret. Vi kommer fra enhver tenkelige bakgrunn, vi er bosatt i by og bygd, vi er kvinner og menn, gifte og ugifte, religiøse og ikke-religiøse, høye og lave, vi stemmer til venstre og til høyre og til sentrum, vi er lærere, elektrikere, tømrere, daglige ledere, frisører, lastebilsjåfører og meteorologer. Noen av oss kan bære fem tunge sandsekker, andre (*kremt*) klarer knapt å slepe på én. Det eneste vi alle har til felles er at vi en dag fikk et brev i postkassa, og i motsetning til hva du kanskje har hørt, har du altså ikke immunitet fra å få det brevet selv om du har produsert avkom.

Heldigvis, skal du tenke. For du trenger oss. Og skulle du være så heldig å bli plukket ut til å bli en av oss, håper jeg du griper den sjansen med begge hender og et åpent sinn.

Jeg har vært mannskap i Sivilforsvaret siden 2011, lagfører siden 2015, og jenta som slepte sin første sandsekk på grunnkurset i Starum leir i Østre Toten, ante nok ikke da hvor viktig det ville bli for henne. Hvor mye hun skulle lære, om slangeutlegg, Ziegler-pumper og brannslokking, om førstehjelp og krisehåndtering, om kart og kompass, samarbeid og kommunikasjon, og mest av alt, en hel del om seg selv. Hun visste ikke hvor mye hun skulle le. For når du vasser til knes i snø, slepende på en flere hundre kilos pumpe opp en skråning for å slukke en fiktiv skogbrann, ikler deg hazmatdrakt og vernemaske og ser ut som noe hentet fra en skrekkfilm (eventuelt et psykedelisk barne-tv-program), eller spiser posevarmet lapskaus til middag for tredje gang på like mange dager, ja, da er det galgenhumor som får deg gjennom det.

Gigantiske teletubbies – et vanlig syn i Sivilforsvaret

Skjemt til side, jeg er utrolig stolt av å få bære denne uniformen. Å ta på meg den er kanskje noe av det mest meningsfylte jeg gjør. For dersom du er usikker på hva Sivilforsvaret faktisk driver med, så er det altså vi som bistår og forsterker nød- og beredskapsetatene ved hendelser som for eksempel skogbrann og søk etter savnede. Vi trener også på å ivareta sivilbefolkningens behov for beskyttelse i tilfelle krig og terror. (Du vet den der «viktig melding, søk informasjon»-alarmen folk tror er en flyalarm). Det er riktignok ikke mye ære og anerkjennelse å hente i det, mange vet ikke engang at vi eksisterer, og det er synd.

Det er også synd at den økonomiske godtgjørelsen er så lav. Selv får jeg permisjon med full lønn fra jobben når jeg er i øvelse eller innsats, men kommunalt ansatte uten forsørgeransvar, ansatte i privat sektor og selvstendig næringsdrivende er ikke like heldige. Kompensasjonstilleggene for tapt inntekt er altfor lave, og det er virkelig ille at folk som gjør en så god og viktig innsats, skal tape penger på å gjøre det. Justis- og beredskapsdepartementet har en konseptutredning om Sivilforsvaret ute på høring nå, og forhåpentligvis vil svarene på den gi oss bedre kår i framtida. Det er alle tjent med.

Første møte med Sivilforsvaret høsten 2011, i den gamle uniformen (som for øvrig kom i to størrelser: For Trang og For Stor)

For jeg stiller gjerne opp på søk når din gamle, demente svigerfar ikke kommer hjem fra tur. Jeg kommer med de svintunge sandsekkene når kjelleren din er truet av flom, og de like tunge brannslangene når skogbrannen nærmer seg hytta di. Jeg vil bidra med all den kompetansen jeg måtte ha om, Gud forby, Norge igjen blir råket av terrorhandlinger eller krig. Som en av de andre innkalte på mitt aller første informasjonsmøte sa: «Vi forventer alle hjelp når noe dramatisk skjer, men noen må faktisk gjøre den jobben. Nå ville det seg sånn at det ble oss.»

Det ble meg. Det lever jeg veldig godt med. Jeg er glad og stolt over å få gjøre den. Folk må bare ikke tro at den gjør seg selv.

Karrierekvinne?

Alle vet at single, barnløse kvinner på 30+ er gift med jobben. I motsetning til våre gifte motstykker har vi nemlig satset alt på karrieren. Dette fører til at vi derfor har uhyre spennende jobber og et heseblesende jetset-liv, og her følger noen glimt fra mitt.

Dagen min starter sånn ca. 6.30 (senest 6.50, alt etter hvor streng jeg er med meg selv), og jeg ankommer arbeidsplassen omtrent tre kvarter senere. Som dere ser så er jeg et veldig organisert menneske.

En kopp kaffe må til før jeg går i gang. Jeg fungerer ikke uten. Én ting er koffeinen, men enda viktigere er den gode praten med kollegaene mine, som jo er de eneste vennene jeg har. Mange av dem er menn, for de kan jo som kjent ha både familie og karriere.

7:35 er jeg på plass i klasserommet, der elevene mine får nyte godt av en lærer som lever og ånder bare for dem.

Klokka 11:05 er det tid for en spennende og glamorøs lunsj.

Etter mat går jeg på biblioteket for å ta en tørn der.

Der rydder jeg litt i bøker som omhandler all den romantikken jeg ellers aldri vil få oppleve, og svarer på spørsmål, stort sett om hvorfor printeren ikke virker. (Man blir angivelig ekspert bare av å sitte i nærheten).

Som karrierekvinne får du ofte tildelt nye, interessante oppgaver. I dag, for eksempel, har vi gjort klar for ommøblering, og ryddet ut av det ene arbeidsrommet.

Noe som førte til en effektiv rydding av arbeidspulten.

«Jeg må gå litt før i dag.»

Fordi jeg jobber i skolen, der den tvungne avspaseringen er lik for alle, får jeg dessverre som enslig arbeidstaker ikke så mye spesialbehandling lenger. Da var det langt bedre i turnusjobbene jeg hadde tidligere:

«Tidligvakt hver dag? Klart det! Jeg har ingen unger som skal leveres på SFO. Ekstra helgevakt? Den tar jeg! Jeg har jo uansett ingen svigerforeldre å dra på pliktbesøk til. Jobbe i jula? Selvfølgelig! Single feirer ikke jul.»

Men heldigvis for oss karrierekvinner er «Jeg vil ut med vennene mine» fremdeles ikke like tungtveiende som «Jeg vil ikke gå glipp av lille Tirils danseoppvisning», så jeg får da dekket noen halvtimer for andre innimellom.

«Jeg må gå litt før i dag, for jeg skal hente i barnehagen.»

Med den største selvfølge.

Bare synd det fremdeles er du som får betalt for den.