Denne høsten fikk jeg endelig flyttet ut av den lille kjellerhybelen som har vært mitt hjem de siste fire årene, og inn i et hus. Jepp, hus! Voksenpoeng?

Nå er jeg fullstendig klar over at det ikke er noe ekstraordinært ved at 34 år gamle kvinner bor i hus, men for meg er dette det første «ordentlige» husværet jeg bor i alene. Jeg leier, da boligmarkedet er helt stengt for de av oss som av ymse årsaker ikke har klart å spare opp den femtenprosenten med egenkapital som kreves for å få lån. Her jeg bor, langt ut på landet, er det dessuten billigere å leie enn å betale låneavdrag, og jeg trives med friheten som følger med.
Penger ut av vinduet? Ha! De går ikke til spille, de går til boligen min! Men nok om det (for nå). Overgangen fra en liten kjellerleilighet til et hus med fire soverom (som er ca. tre mer enn jeg strengt tatt trenger) har gått rimelig sømløst (jeg vil tro det er verre den andre veien), men én ting har jeg lært:
Jeg er langt mer talentløs enn jeg trodde når det kommer til innredning.
Dette er som sagt den første boligen jeg har følt et visst eierskap til; en jeg er stolt av og ønsker å vise fram. Med det dukket dette plutselige behovet for å innrede opp. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av interiør, og eier derfor nokså nøyaktig to bøker om temaet: «Farger til folket» av Dagny Thurmann-Moe og «Magisk opprydding» av Marie Kondo.

Alle som har vært hjemme hos meg vet at i hvert fall ikke den sistnevnte har satt nevneverdige, varige spor (annet enn at den gjorde meg flinkere til å kaste ting). Interiørblader kjøper jeg aldri (unntatt julespesialene), selv om det hender jeg tjuvleser slike hjemme hos andre. Jeg har alltid rynket på nesa over upersonlige interiørtrender og himlet med øynene over mennesker som bare kopierer bladene/bøkene til punkt og prikke, og dermed ender opp med pregløse stuer, klin lik alle andres. (Dere med puter med bilde av dyr i sofaen, pyntebokstaver av tre i hylla og intetsigende inspirasjonspostere på veggen – ja, jeg snakker til dere). Hvor vanskelig kan det være å uttrykke noe originalt og personlig, liksom?
Veldig vanskelig, viser det seg. Altså, jeg vet hva jeg liker, jeg vet hva jeg ønsker å fortelle gjennom boligen min, men – jeg får det liksom bare ikke til å bli fint. Jeg har alltid likt lyslenker, for eksempel, så jeg prøvde å henge opp en i spisestua. Resultatet ble mildt sagt stusselig.
I et av disse interiørbladene jeg da altså leser i smug, husket jeg å ha sett at noen pynter med lyslenka på gulvet, så da prøvde jeg det i stedet:
Litt bedre? Skjønt jeg kan liksom høre mamma: «Hvorfor i alle dager har du bare slengt lyslenka fra deg der?»
Det er vel det som er problemet mitt. Ingenting er gjennomført nok. Det mangler en helhetlig plan. Som livet mitt generelt. Så i den grad boligen din speiler deg, er jeg vel inne på noe.
Jeg har lyktes best med soverommene så langt, uten at det nødvendigvis sier så mye. Hovedsoverommet er på god vei til å bli den koselige hulen jeg ønsker meg, for det hjelper, viser det seg, med skråtak og en dominerende seng. Også her har jeg gjort et forsøk med lyslenke, og denne var en innflytningsgave fra lillesøster (8), så den nekter jeg å kritisere, elendig dandering til tross.
På gjesterommet har jeg gjort det geniale trekket å bare sette inn en eneste kommode (i tillegg til køyesenga som allerede sto der). Less is more er tydeligvis nøkkelen til suksess.

