Jeg synes jeg hører mamma.
«Skal du promotere livet som singel?! Har du ikke skremt vekk potensielle partnere fra før, kommer du i hvert fall til å gjøre det nå. Du trenger jo ikke å blottlegge deg selv som sær, egenrådig og kresen.»
For all del, mamma er direkte, men ikke så direkte, og hun er heller ikke dømmende. Hun er bare skeptisk til hardnakkethet (selv om jeg er temmelig sikker på at det er henne jeg har den fra). Aldri si aldri, liksom.
Men jeg har aldri sagt at jeg aldri skal ha kjæreste. Det er bare sånn at jeg ikke aktivt leter etter en og ikke ser for meg at jeg kommer til å gjøre det med det første. Jeg vil heller ikke si at jeg promoterer singellivet og hevder at det er det beste valget for alle. Det er slik jeg har valgt å leve. For meg er det et godt liv. Og det har jeg lyst til å fortelle om.
Det er ikke synd på meg.
For ikke så lenge siden støtte jeg på faren til en gammel skolevenninne. Etter å ha utvekslet de vanlige høflighetsfrasene og snakket litt om studier og jobb og hans nyeste barnebarn, spurte han meg om jeg hadde mann og barn. Straks jeg hadde svart at «nei, jeg er fremdeles singel», kjente jeg på et voldsomt behov for å legge til at det er slik jeg ønsker å ha det. At han for guds skyld ikke måtte tro at jeg er en patetisk stakkar. Og det irriterte meg at jeg tenkte sånn. At ideen om den ulykkelige peppermøen sitter så sterkt i oss at selv jeg, som vet bedre, innbilte meg at det var slik livet mitt framsto for ham.
Hver dag når jeg surfer på nettet, blir jeg bombardert med reklame for datingbyråer og såkalte nyhetsartikler som skal forklare meg hvorfor jeg fremdeles er singel, som om singelhet er en sykdom man helst skal kvitte seg med. Det kan nesten virke som om man ikke ser på det som en normal og akseptabel sivilstand, men mer som en slags midlertidig mellomstasjon mellom to forhold. En man helst skal reise videre fra så fort som mulig.
Samfunnet har en forventning om at man skal være to, og om man ikke er det, at du i det minste skal strebe etter det, så du får en del kommentarer når du bryter med den normen. Jeg har hørt det meste. Alt fra de velmenende «Er det noe på gang?» og «Du har bare ikke møtt den rette», via de mer konfronterende «Du aner ikke hva du går glipp av» og «Du må ikke være så kresen», til den heldigvis sjeldne «Ja, ja, du blir vel voksen en dag, du også.»
Jepp… I know. Jeg kommer tilbake til den der.
Det er mitt ønske for denne bloggen at den skal være en motvekt til den ensidige negative framstillingen av livet som enslig og barnløs man ellers støter på. Jeg vil bort fra klisjeen om at single kvinner er ensomme, ulykkelige og konstant på desperat mannejakt.
Livet mitt er ikke perfekt. Vær forberedt på at det du kommer til å se her vil være temmelig vanlig, og til og med kjedelig.
Kanskje vil du oppdage at det likner ditt eget.
Noe vil sikkert være annerledes.
Men én ting er sikkert, det mangler ingenting.
Det er ikke tomt.
Det er ikke trist.
Og det er ikke mer synd på meg enn andre.
Med vennlig hilsen «Peppermø», snart 34!
(Og, mamma, jeg er sær, egenrådig og kresen. Ingen vits i å prøve å innbille folk noe annet).
Peppermø 