Kunsten å innrede

Denne høsten fikk jeg endelig flyttet ut av den lille kjellerhybelen som har vært mitt hjem de siste fire årene, og inn i et hus. Jepp, hus! Voksenpoeng?

Fint, ikke sant?

Nå er jeg fullstendig klar over at det ikke er noe ekstraordinært ved at 34 år gamle kvinner bor i hus, men for meg er dette det første «ordentlige» husværet jeg bor i alene. Jeg leier, da boligmarkedet er helt stengt for de av oss som av ymse årsaker ikke har klart å spare opp den femtenprosenten med egenkapital som kreves for å få lån. Her jeg bor, langt ut på landet, er det dessuten billigere å leie enn å betale låneavdrag, og jeg trives med friheten som følger med.

Penger ut av vinduet? Ha! De går ikke til spille, de går til boligen min! Men nok om det (for nå). Overgangen fra en liten kjellerleilighet til et hus med fire soverom (som er ca. tre mer enn jeg strengt tatt trenger) har gått rimelig sømløst (jeg vil tro det er verre den andre veien), men én ting har jeg lært:

Jeg er langt mer talentløs enn jeg trodde når det kommer til innredning.

Dette er som sagt den første boligen jeg har følt et visst eierskap til; en jeg er stolt av og ønsker å vise fram. Med det dukket dette plutselige behovet for å innrede opp. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av interiør, og eier derfor nokså nøyaktig to bøker om temaet: «Farger til folket» av Dagny Thurmann-Moe og «Magisk opprydding» av Marie Kondo.

Jeg har aldri likt inspirasjonspostere. Jeg har denne.

Alle som har vært hjemme hos meg vet at i hvert fall ikke den sistnevnte har satt nevneverdige, varige spor (annet enn at den gjorde meg flinkere til å kaste ting). Interiørblader kjøper jeg aldri (unntatt julespesialene), selv om det hender jeg tjuvleser slike hjemme hos andre. Jeg har alltid rynket på nesa over upersonlige interiørtrender og himlet med øynene over mennesker som bare kopierer bladene/bøkene til punkt og prikke, og dermed ender opp med pregløse stuer, klin lik alle andres. (Dere med puter med bilde av dyr i sofaen, pyntebokstaver av tre i hylla og intetsigende inspirasjonspostere på veggen – ja, jeg snakker til dere). Hvor vanskelig kan det være å uttrykke noe originalt og personlig, liksom?

Veldig vanskelig, viser det seg. Altså, jeg vet hva jeg liker, jeg vet hva jeg ønsker å fortelle gjennom boligen min, men – jeg får det liksom bare ikke til å bli fint. Jeg har alltid likt lyslenker, for eksempel, så jeg prøvde å henge opp en i spisestua. Resultatet ble mildt sagt stusselig.

I et av disse interiørbladene jeg da altså leser i smug, husket jeg å ha sett at noen pynter med lyslenka på gulvet, så da prøvde jeg det i stedet:

Litt bedre? Skjønt jeg kan liksom høre mamma: «Hvorfor i alle dager har du bare slengt lyslenka fra deg der?»

Det er vel det som er problemet mitt. Ingenting er gjennomført nok. Det mangler en helhetlig plan. Som livet mitt generelt. Så i den grad boligen din speiler deg, er jeg vel inne på noe.

Jeg har lyktes best med soverommene så langt, uten at det nødvendigvis sier så mye. Hovedsoverommet er på god vei til å bli den koselige hulen jeg ønsker meg, for det hjelper, viser det seg, med skråtak og en dominerende seng. Også her har jeg gjort et forsøk med lyslenke, og denne var en innflytningsgave fra lillesøster (8), så den nekter jeg å kritisere, elendig dandering til tross.

På gjesterommet har jeg gjort det geniale trekket å bare sette inn en eneste kommode (i tillegg til køyesenga som allerede sto der). Less is more er tydeligvis nøkkelen til suksess.

På grunn av mine nerdy legobyggesett har gjesterommet allerede blitt omdøpt til Star Wars-rommet.

Både Marie Kondo og Synnøve Skarbø har lært meg at man skal henge opp så mange av klærne sine som mulig, så – ta-da! (Ja, ja, jeg vet at de burde vært sortert etter farge også).

 

Hiv o’ hoi! Pirathelg!

Vi tester barnefamilieferie uten barn.

Helt fra Abra Havn åpnet portene i 2012, har jeg mange ganger kjørt forbi og ønsket at jeg hadde hatt noen unger eller tantunger å ta med dit. Jeg tilhører den første generasjonen som har levd et tilnærmet helt liv med kaptein Sabeltann på slep, og vi er altså noen stykker som ikke helt klarer å løsrive oss fra barndommen på akkurat det feltet. (Facebookgruppa Voksne Sabeltannfans har for eksempel i skrivende stund nesten 1000 medlemmer). Å dra til Abra Havn uten unger satt likevel langt inne. Det er bare å se facebookoppdateringa mi fra dagen jeg våget meg innforbi murene for aller første gang:

Men denne helga har tre voksne landkrabber – undertegnede med sine venner V. og W. – likevel testet konseptet «barnefamilieferie uten barn» og sjekket inn i verdens sjørøverhovedstad. Og dette er hva som skjedde:

Først og fremst, Abra Havn ligger et (riktignok langt) steinkast fra en motorvei, Sørlandets mest masete industriområde og selve definisjonen på stress: IKEA. Alt det er glemt i det øyeblikket du går inn gjennom porten. Det tar forbausende kort tid å fange opp den spesielle stemningen og bli smittet av den, og jeg registrerer fort at det hersker en overraskende avslappet atmosfære her, til tross for at det naturligvis kryr av skrålende små pirater med plastsverd. Jeg har ikke barn selv, og er langt i fra noen ekspert på området, men jeg mistenker at det har noe med foreldrene å gjøre. Mammaene og pappene har senket skuldrene, de koser seg de også, og slikt blir det betraktelig mindre mas av.

Det er fint å gå rundt i de forseggjorte gatene mens sommerkvelden senker seg, eller bare sitte utenfor den like gjennomførte leiligheten og se sola gå ned over Grashavet (som faktisk oppleves som et hav der og da). Plutselig føles alt kjent og naturlig, og det er verden der ute som er den fjerne og uvirkelige. Her er det bare å drømme seg bort, eller filosofere over hvordan kaptein Sabeltann i all verden kan fange opp lukten av gull når han allerede har fingrene og klærne fulle av det (?).

Høy ståpelsfaktor hver gang Den sorte dame og Grevinnen har sjøslag i havnebassenget.

Morgenen etter blir vi vekket av kanondrønn og sang. Kapteinen og hans menn har tydeligvis vært på tokt mens vi sov, og de er fulle av overskudd og energi der de fyrer oss opp til en ny dag fra Den sorte dames dekk. Om det mot alle odds ikke skulle rykke i dansefoten nå, er det bare å kikke bort på barna, for klarer du ikke lenger å la deg rive med av slik entusiasme, vil jeg si at du har mistet noe viktig på veien inn i voksenlivet.

Det er tid for sjørøverfrokost, og selv om vi har billetter, føles det helt ærlig litt som å snike seg inn på en fest man ikke er invitert til. «Hvis noen spør, er jeg støttekontakten deres,» hvisker jeg til V. og W., i det vi prøver å gå ubemerket om bord i skuta innimellom alle barnefamiliene. Men ingen spør. Og ingen er uansett spesielt interessert i oss.

Sjørøverfrokost. Det er vanskelig å fotografere pirater, for de står sjelden stille.

Jeg tenker at det er viktig å kjenne sin plass. Barna er hedersgjestene her. De har førsteretten. Vi vil jo ikke bli som disse gærne legoentusiastene i Australia. Så vi finner oss en plass lengst bak, fast bestemt på å bare observere.

Mindre enn en halvtime senere danser vi mellom bordene.

Til vårt forsvar, vi ble bedt opp til conga, da er det vanskelig å si nei! Og det var ikke før sangen var slutt, at vi innså at vi omtrent var de eneste voksne som deltok. Men pytt sann.

Og skjerpings, voksne!

For det rådet vil jeg gi alle som skal til Abra Havn, enten du kommer med unger eller uten: Det er bare å gi seg hen. Jo fortere, jo bedre. Det blir mye morsommere da. (Jeg gjorde det til gagns. Såpass at jeg fremdeles har en tendens til å stille meg i stram givakt når noen sier navnet mitt…)

Skalken spesial.«Bare ignorer de grønne rottehalene.» Jajamensann…

Etter å ha smakt på Skalkens rottesuppe, funnet en skatt, beundret brokaden i kaptein Sabeltanns klær (på god avstand!), og ledd av hysteriske ordspill og den ene elegant leverte vitsen etter den andre (for her er mye bra humor også for de voksne), er det nesten vondt å gi slipp på magien når det er over. Men som Langemann ville sagt, «jeg ligger i senga og flirer», og det i lang tid etterpå. Gode opplevelser er en skatt du aldri helt mister.

 

Kongen på havet. Sjekk brokaden! ❤

Langemann. Den heiteste mannen på Grashavet. Sannsynligvis på de andre sju verdenshavene også.

Denne landkrabba kommer alltid tilbake, Abra Havn! Vær du sikker 🙂

 

Du blir ikke søtere av sukker – jeg har prøvd

Vi skriver den første mai og den første dagen i mitt ikke fullt så søte liv. Etter årevis med overspising, oppblåst mage, jojo-vekt, ustabilt blodsukker (og dertil ustabilt humør), har jeg nemlig bestemt meg for å slutte med sukker.

Og jeg er optimist. Enda mer enn vanlig. Jeg har klart å holde løftet jeg ga meg selv i januar om å trene minst tre ganger i uka, og mener derfor at jeg er klar for en ny utfordring.

Til de av dere som nå blir bekymra for at dette skal bli nok en kvinne-med-sært-kosthold-og-ørten-uinteressante-helkropps-speilselfies-på-bloggen-blogg: Ingen fare. Den eneste grunnen til at jeg skriver det her, er at det da blir mye pinligere å bryte opplegget, ha ha 😛 I første omgang er det heller ikke snakk om å slutte med sukker for bestandig. Jeg skal prøve det ut i åtte uker og se hvor det leder, og fungerer det greit, og gevinstene veier opp for eventuelle tap, fortsetter jeg.

Gravøl over min siste lettbrus

Så en liten innrømmelse: Jeg har allerede vært sukkerfri i to uker. (Og med «sukker» mener jeg forresten tilsatt, raffinert sukker og fruktose – dette er ingen lavkarbodiett!) Jeg ville ha en liten oppvarmingsperiode for å se hvordan det gikk, og det har faktisk gått overraskende bra, så fra og med i dag trapper jeg opp og kutter også all kunstig søtning. Med andre ord, jeg hadde min siste Cola Zero i går…

Mange har gått denne veien før meg og de lover meg artige abstinensreaksjoner som skjelvinger, hodepine og forstoppelse i tida som kommer (jeg har allerede hatt noen), men også at alt blir mye bedre etterpå. Vi får se. Her er i hvert fall hva jeg håper å få ut av det:

• ingen overspising, mindre ulvehunger og færre cravings
• mindre oppblåsthet (og mindre promping)
• finere hud
• mer energi og bedre fokus
• smalere midje
• bli flinkere og mer kreativ på kjøkkenet

Ikke minst det siste der. Det blir nok ikke til å unngå, for det er utrolig hva du finner sukker i! Til og med i leverpostei!

Uansett, før-bildene er tatt, og om ikke annet blir det i det minste et interessant prosjekt. Jeg skal holde dere oppdatert.

Send In The Clowns – eller akrobatene

Jeg fikk et innfall om å gå på sirkus. Så da gjorde jeg det.

Det er synd å gå glipp av ting bare fordi man er én. Jeg sier det ofte, men er ikke alltid så flink til å leve etter det. Det krever litt av deg å møte opp alene på arenaer som utvilsomt legger opp til at de skal oppleves i fellesskap med andre. Jeg øver meg på det likevel.

Jeg besøkte Sirkus Jesper i Dyreparken i fjor sommer, og det var en opplevelse som satte i gang et ras av nostalgi i meg. Jeg har som så mange andre noen flyktige minner fra barndommen om sirkus. Jeg husker mørket og sukkerspinnet og den stikkende elefantsnabelen jeg fikk lov til å røre (dette var før dyrehold i sirkus ble big politics, mind you), jeg husker klovnene som laget hysterisk komikk ned noe så enkelt som en planke, de gjennomspiddede damene og ikke minst akrobatene.

Å, som jeg drømte om å være akrobat! … Vel, egentlig var det nok de glitrende kostymene jeg ønsket meg, for tro meg, jeg verken hadde eller har noe som helst anlegg for å svinge og snurre oppunder teltduken. Jeg er kanskje den minst atletiske personen jeg kjenner (noe alle som så meg «hoppe bukk» i gymtimen nok skriver under på), og dessuten angrepet av intens høydeskrekk. Dårlig utgangspunkt, med andre ord.

Langfredag fikk jeg altså øye på teltet til Cirkus Arnardo ved travparken i Kristiansand, og fikk lyst til oppleve dette nostalgirushet igjen. Jeg innrømmer at jeg vrengte hjernen i jakt på noen unger å invitere med, men småsøsknene mine var bortreist og hadde dessuten sett showet før, så jeg ga det opp og satte nøkkelen i bilen for å kjøre hjem. Jeg kom så langt som til Sørlandssenteret før jeg ombestemte meg. Jeg hadde jo lovet meg selv å ikke la meg begrense! Det var jo en av grunnene til at jeg i det hele tatt startet denne bloggen. Så jeg vendte om, kjørte tilbake og kjøpte billett til forestillinga samme ettermiddag.

Følgende tekstmeldinger ble deretter utvekslet mellom mamma og meg:

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke svaret hennes. Det kan jo se ut som om hun har helgardert seg.

Men jeg koste meg, jeg. Sirkus er nok mer magisk når du er fire, men imponerende er det uansett, og du skal være temmelig kald for å ikke la deg rive med av barnas begeistring. Sukkerspinn er fremdeles sukkerspinn, og slapstick er fremdeles slapstick, og akrobatene…

akrobatene, akrobatene… Kudos til Adelina & Alex som får noe som utvilsomt er beinhardt til å se så uanstrengt og sexy ut! Og hun hadde forresten et deilig, glitrende kostyme på.

Før Sivilforsvaret tar deg

I forrige uke var jeg på øvelse i Sivilforsvaret. Det er uten tvil noe av det mest meningsfylte jeg bruker tida mi på.

Trodde du at Sivilforsvaret var for barnløse kvinner over 28? Jeg har en god nyhet til deg: Barn er ingen hindring! Du kan fremdeles være med.

Undertegnede under Triplex-øvelsen 2016. Jeg hadde vært på i 38 timer da bildet ble tatt. Ikke at man kan se det…

Selv om jeg er selve legemliggjørelsen av denne usedvanlig slitesterke myten, singel og barnløs og godt forbi 28 som jeg er, vil jeg absolutt ikke kalle meg en typisk tjenestepliktig av den grunn. Sannheten er at det ikke er noen typisk tjenestepliktig i Sivilforsvaret. Vi kommer fra enhver tenkelige bakgrunn, vi er bosatt i by og bygd, vi er kvinner og menn, gifte og ugifte, religiøse og ikke-religiøse, høye og lave, vi stemmer til venstre og til høyre og til sentrum, vi er lærere, elektrikere, tømrere, daglige ledere, frisører, lastebilsjåfører og meteorologer. Noen av oss kan bære fem tunge sandsekker, andre (*kremt*) klarer knapt å slepe på én. Det eneste vi alle har til felles er at vi en dag fikk et brev i postkassa, og i motsetning til hva du kanskje har hørt, har du altså ikke immunitet fra å få det brevet selv om du har produsert avkom.

Heldigvis, skal du tenke. For du trenger oss. Og skulle du være så heldig å bli plukket ut til å bli en av oss, håper jeg du griper den sjansen med begge hender og et åpent sinn.

Jeg har vært mannskap i Sivilforsvaret siden 2011, lagfører siden 2015, og jenta som slepte sin første sandsekk på grunnkurset i Starum leir i Østre Toten, ante nok ikke da hvor viktig det ville bli for henne. Hvor mye hun skulle lære, om slangeutlegg, Ziegler-pumper og brannslokking, om førstehjelp og krisehåndtering, om kart og kompass, samarbeid og kommunikasjon, og mest av alt, en hel del om seg selv. Hun visste ikke hvor mye hun skulle le. For når du vasser til knes i snø, slepende på en flere hundre kilos pumpe opp en skråning for å slukke en fiktiv skogbrann, ikler deg hazmatdrakt og vernemaske og ser ut som noe hentet fra en skrekkfilm (eventuelt et psykedelisk barne-tv-program), eller spiser posevarmet lapskaus til middag for tredje gang på like mange dager, ja, da er det galgenhumor som får deg gjennom det.

Gigantiske teletubbies – et vanlig syn i Sivilforsvaret

Skjemt til side, jeg er utrolig stolt av å få bære denne uniformen. Å ta på meg den er kanskje noe av det mest meningsfylte jeg gjør. For dersom du er usikker på hva Sivilforsvaret faktisk driver med, så er det altså vi som bistår og forsterker nød- og beredskapsetatene ved hendelser som for eksempel skogbrann og søk etter savnede. Vi trener også på å ivareta sivilbefolkningens behov for beskyttelse i tilfelle krig og terror. (Du vet den der «viktig melding, søk informasjon»-alarmen folk tror er en flyalarm). Det er riktignok ikke mye ære og anerkjennelse å hente i det, mange vet ikke engang at vi eksisterer, og det er synd.

Det er også synd at den økonomiske godtgjørelsen er så lav. Selv får jeg permisjon med full lønn fra jobben når jeg er i øvelse eller innsats, men kommunalt ansatte uten forsørgeransvar, ansatte i privat sektor og selvstendig næringsdrivende er ikke like heldige. Kompensasjonstilleggene for tapt inntekt er altfor lave, og det er virkelig ille at folk som gjør en så god og viktig innsats, skal tape penger på å gjøre det. Justis- og beredskapsdepartementet har en konseptutredning om Sivilforsvaret ute på høring nå, og forhåpentligvis vil svarene på den gi oss bedre kår i framtida. Det er alle tjent med.

Første møte med Sivilforsvaret høsten 2011, i den gamle uniformen (som for øvrig kom i to størrelser: For Trang og For Stor)

For jeg stiller gjerne opp på søk når din gamle, demente svigerfar ikke kommer hjem fra tur. Jeg kommer med de svintunge sandsekkene når kjelleren din er truet av flom, og de like tunge brannslangene når skogbrannen nærmer seg hytta di. Jeg vil bidra med all den kompetansen jeg måtte ha om, Gud forby, Norge igjen blir råket av terrorhandlinger eller krig. Som en av de andre innkalte på mitt aller første informasjonsmøte sa: «Vi forventer alle hjelp når noe dramatisk skjer, men noen må faktisk gjøre den jobben. Nå ville det seg sånn at det ble oss.»

Det ble meg. Det lever jeg veldig godt med. Jeg er glad og stolt over å få gjøre den. Folk må bare ikke tro at den gjør seg selv.

Å gå solo på kino

En ting jeg stort sett gjør på egenhånd, er å dra på kino. Som oftest må det bli sånn, fordi vennene mine har en annen filmsmak enn meg, bor et annet sted og/eller er småbarnsforeldre med andre prioriteringer. Det plager ikke meg. Alternativet er jo å ikke få sett filmen, og jeg gidder ikke å gå glipp av ting bare fordi jeg ikke har noen å gå med.

Men ut fra mine observasjoner, så er dette lite utbredt. Det er sjelden jeg ser andre soloseilere i samme ærend, selv om jeg aktivt speider etter dem. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Kanskje har det sammenheng med statusen kinoen har som åsted for kleine tenåringsdater? At det i likhet med å gå ut og spise middag er noe man i hovedsak oppfatter som en sosial greie?

Altså, middag kan jeg forstå, men hvorfor skal man på død og liv være to eller flere på kino? Filmen er jo den samme og du kan uansett ikke snakke sammen der i mørket? (Eller du kan, men det er lite populært. Og du kan gjøre andre ting enn å snakke, for all del, men da kom du uansett ikke for filmens skyld, vil jeg hevde).

Dette er altså kinogodt til én…

Det er mange fordeler ved å gå alene også. Du slipper å krangle om hvilken film du skal se, du kan konsentrere deg fullt om det som foregår på lerretet og ingen dømmer deg om du handler en haug med godteri i kiosken, fordi de tror du handler for flere. (Det er en viss mulighet for at det siste der bare foregår i mitt hode).

Det er overhode ikke flaut. Tro meg, det er ingen som legger merke til at du kommer alene. (Alle andre er jo der på date! De er opptatt av helt andre ting). Jeg kan bare huske én eneste gang det var litt pinlig, og det var på en matinéforestilling der det viste seg at jeg faktisk var alene-alene. Som i alene i salen. Altså, bare meg blant alle de tomme setene. Jeg fikk et litt spørrende blikk av billettkontrolløren akkurat den gangen, kanskje spesielt siden jeg var voksen og filmen som ble vist var «Mummitrollet – Kometen kommer»… (Fin film, forresten.)

En annen liten ulempe er at man nødvendigvis havner mellom to stykker man ikke kjenner, og da kan man jo ikke lene seg diskré i en spesiell retning, men må i stedet klemme seg sammen i midten av setet og passe godt på alle lemmer. (Dette er Norge, må vite. Fysisk kontakt med fremmede er gift!)

Pass på lemmene!

Men den eneste virkelig kjipe baksiden ved å gå solo på kino, er at du ikke har noen å snakke om filmen med etterpå. Det kjenner jeg litt på når jeg stolprer meg ut i virkeligheten igjen, stinn av godteri og inntrykk. I forgårs så jeg for eksempel «Skjønnheten og Udyret», og kostymene var så vakre at jeg nesten gråter av å tenke på dem. Og det er vanskelig å forklare for de som ikke var der.

«Ikke gå så fort!»

Forrige helg gikk jeg sesongens første, og sannsynligvis siste, skitur. Jeg er ikke en utpreget skientusiast, men jeg liker å være ute og det har jeg alltid gjort. De som kjente meg i barneskolen oppfattet det kanskje ikke sånn, og jeg forstår dem godt. Når klassen var på tur kunne du vedde på at det var jeg som dannet baktroppen, og da snakker vi baktroppen, altså langt bak de andre. Jeg er mer utholdende enn rask, for å si det sånn, og det å forflytte meg kjappest mulig fra A til B har aldri vært min greie. Sammen med andre kan det by på problemer. Derfor hendte det at stemninga ble dårlig på tur, og jeg tar definitivt på meg min del av skylda for det.

Når jeg er ute, vil jeg nyte. Jeg vil ha god tid, til å sanse og tenke og oppdage. Da hjelper det lite med en lærer og/eller klassekamerater som stadig gnåler om at jeg må sette opp farten, fordi vi skal rekke å nyte og tenke og sanse på den rette måten, i fellesskap og etter de på forhånd fastsatte pedagogiske målene. (Det verste er at jeg har oppdaget at jeg har tatt en del av disse tendensene med meg inn i min egen lærergjerning, men det får vi komme tilbake til siden). I tillegg var det denne baksiden ved å være en einstøing, som jeg ofte kjente på i den tida, og som jeg skrev om i et tidligere innlegg: utenforskapet, og følelsen av å bli forlatt.

«Vent! Ikke gå så fort!»

De ventet, men da jeg endelig tok dem igjen, stort sett på toppen av en eller annen bakke, dønn sliten, hadde de allerede fått hvilt seg og ville videre med det samme.

Man kan bli gal av mindre. I hvert fall sur. Og det ble jeg. Sur, altså. Ikke gal.

Jeg gikk i speideren en periode også. Det innebar hytteturer. Turer jeg grudde meg til. Ikke fordi det var utedo eller hardt underlag eller maur og edderkopper i teltet, men fordi jeg måtte sove sammen med andre. Én ting var lydene (les: snorking eller, som mamma vil insistere på at det var, «høylytt pusting»), men det var ikke bare det det handlet om, det handlet også om et behov for alenehet som ikke ble innfridd. Det var noe med intimiteten, uroen ved å ha andre så tett på. Det var den jeg fant ubehagelig, og til en viss grad gjør fremdeles i dag, selv om jeg nå uten nevneverdige problemer sover sammen med andre når anledningen krever det. Tre uker i køyeseng på firemannsrom i Sivilforsvaret i 2011 gikk bra, tross alt, og jeg gidder ikke bli en sånn som alltid må ha enerom på tur (som det dessuten kreves ekstra betalt for! Eneromstillegget er en torn i singles tilværelse som jeg definitivt kommer til å skrive mer om en dag).

Stressfylte opplevelser som disse tok lenge fra meg turgleden. Lenge innbilte jeg meg at jeg ikke var noe villmarksmenneske, til tross for at jeg tilbrakte store deler av fritida mi i skogen, helt frivillig. Det måtte en friluftslinje på folkehøyskole og noen positive turopplevelser med de riktige menneskene til før jeg forsto at tur er noe langt mer enn bare mas og gnål og høyintensiv kondisjonstrening. Dét og en vikarjobb i barnehage, der jeg igjen alltid utgjorde baktroppen på tur, men denne gangen som ”troppfører” og med et annet perspektiv. Turer i små barns tempo er de mest opplevelsesrike.

I dag velger jeg turkamerater med omhu. De må tåle at jeg er baktropp, og vi må være trygge nok på hverandre til at det er greit at vi går hver for oss i perioder. Jeg har ingen problemer med at du fyker av gårde mot nærmeste fjelltopp eller tar en ekstra runde mens du venter på meg, bare du faktisk venter, og så tar deg tid til en hvil og kanskje en prat når jeg tar deg igjen.

Jeg liker å gå tur, har jeg innsett.

Jeg liker bare ikke å bli mast på.

Kjent syn: Jeg er fremdeles baktropp på tur med mamma.

Ensomhet vs alenehet

Jeg har sans for ordet alenehet. Jeg kom over det for første gang da jeg leste Astri Hognestads bok «Alene – et rom for endring og undring» (som skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning), men konseptet var ikke like nytt. Jeg har oppsøkt aleneheten så lenge jeg kan huske. Som barn og tenåring var jeg egenrådig og bestemt, overhode ikke interessert i å føye meg etter andres uskrevne sosiale spilleregler. Fikk jeg det ikke som jeg ville, ville jeg heller være for meg selv, med bare meg og mitt. Uten at det føltes som noe tap.

Jeg vokste opp i skogkanten. For meg er barndom lukten av jord og bark og vått gress. Jeg kunne tilbringe timevis der ute, alene, bare meg og naturen. Noen av de sterkeste minner jeg har om øyeblikk av pur glede, er å ligge ute under trærne, i blåbærlyngen, med jord under neglene. Å bare være, alene, og likevel ett med alt.

Og, ja, det var omtrent like svulstig som det lyder.

Jeg trengte ikke gå langt. Et av mine favorittsteder lå rett bak huset. Over en bekk og gjennom et kratt og så var du der. Bare et steinkast fra sivilisasjonen, men bak en klynge med trær så du ikke så den. Her var min verden. Av og til inviterte jeg andre dit, men det ble aldri det samme. Når jeg går dit nå, og ser hvordan alt har grodd igjen og hvordan alt er ugjenkallelig borte, kan jeg kjenne på en intens nostalgi, en som nesten gjør fysisk vondt. Jeg har fått nye favorittsteder, men ingen kan helt erstatte de første. Det er som å savne gamle venner.

Jeg tror egentlig jeg foretrakk aleneheten framfor å være sammen med venner, hvor sprøtt og utakknemlig det enn lyder, men det var likevel noe motstridende der. Jeg forsto tidlig at jeg ikke var som de andre, og det var alltid en side ved meg som ønsket å være en del av dem, som lengtet etter vennskap og omgang med jevnaldrende. Jeg hadde noen gode venner i oppveksten, aldri mange av gangen, men givende vennskap, og et par av disse ble nære og rimelig intense. Når folk snakker om å ha møtt sjelefrenden sin, er dette det nærmeste jeg kommer en slik opplevelse. Det må være noe sånt folk finner i en partner, det som får dem til å gi seg hen til en annen, og om jeg finner det igjen en dag skal jeg absolutt vurdere å gi opp singellivet.

Men da skal det være rimelig intenst, altså.

I tenårene ble denne tosidigheten enda tydeligere. Jeg ville jo gjerne være sammen med de andre, henge med de populære, bli invitert på festene, bli sett opp til og beundret. Samtidig var jeg alt annet enn villig til å innrette meg i det eksisterende hierakiet. Den prisen ble etter hvert for høy å betale, og fra og med siste året av ungdomsskolen hadde jeg vel mer eller mindre gitt det opp.

Likevel, vennskap har jeg beholdt. Mine venner fra barne- og ungdomsårene har vist seg mer generøse enn jeg kanskje fortjener. De holder kontakten med meg og inviterer meg ikke bare til bursdagsferiringer og «syforeningstreff», men også til bryllup og babyshowers og andre ting jeg ikke forstår. Jeg setter umåtelig pris på dem. Det er en velsignelse å ha et fellesskap du kan oppsøke når du trenger det, selv om du foretrekker aleneheten.

Som det forhåpentligvis har kommet klart fram her, er ikke alenehet det samme som ensomhet. Det ene kan eksistere uten det andre. Man kan være alene uten å være ensom, slik man kan være ensom omringet av mennesker. Derfor synes jeg man skal være litt forsiktig med å synes synd på folk som er alene. Jeg er redd alt fokuset på ensomhet i media og samfunn (misforstå meg rett, jeg er for all del glad det settes fokus på den ufrivillige ensomheten), kan føre til at vi lett ender opp med å se på mennesker som lever alene, som ofre. At de automatisk er triste og lengter etter fellesskap. Men det er slett ikke alltid tilfelle.

For folk som ikke trives med alenehet (og de finnes), må det virke underlig at andre frivillig oppsøker den. Men noen av oss gjør. Noen av oss er på vårt lykkeligste når vi kan ligge under et tre i skogen, helt for oss selv.

Og bare være.

Singel søndagstur – og noen tanker om Tante Sofie

I dag har jeg vært på søndagstur i Dyreparken. Alene.

I årevis trodde jeg at det ville være kjedelig å besøke fornøyelsesparker på egen hånd, men fant heldigvis ut at det kjedeligste er å la være. Og Dyreparken er et fin-fint sted å vandre for seg selv, spesielt nå om vinteren. Jeg er der ofte, såpass at jeg føler meg litt på hils med noen av dyrene. Sjimpansefamilien, for eksempel, som i dag var så greie å minne meg på hvor godt det er å leve alene.

 

Jeg har min faste rute og mine favorittsteder i parken. For eksempel må jeg alltid innom Norges koseligste by. Der er det alltid noe nytt å oppdage.

I dag fant jeg blant annet ut at gamle Tobias leser John Grisham og Alexandre Dumas, men samtidig lurt på hvorfor de har plassert byens eldste innbygger i huset med flest trapper…

Og når jeg først var der, måtte jeg selvfølgelig også stikke en tur innom peppermøen over alle peppermøer.

Kardemommes tilsynelatende eneste ugifte kvinne blir tidstypisk framstilt som et surt hespetre, men du kan jo også velge å se henne som det hun faktisk er: en selvstendig, stolt og uredd rebell! Jeg mener, dama har jo full kustus på tre røvere og en løve, og dessuten er hun den eneste som gjennomskuer (eller i det minste den eneste som tør å snakke høyt om) hvor udugelig byens ubestridte diktator, politimester Bastian, faktisk er i jobben sin. Det er bare hun som nekter å danse etter de andres nesten anstrengende glade pipe og som ikke rått svelger propagandaen om at «Kardemomme hvor vi bor, er den beste by på jord». I tillegg oppdrar hun et barn som ikke er hennes eget. Jeg digger henne!

Litt bisk og tilkneppet, jada, men uansett bedre enn hun der fru Bastian (hun har ikke engang et fornavn!) som «styrer og steller» for «sin kjære mann», som angivelig fortjener en masse ros bare fordi han tørker oppvasken for henne(!). Jupp, jeg lærte allerede i barnelitteraturen at det er bedre å være frøken enn frue.

(Nå ble vel Sofie riktignok gift med eksrøveren Kasper til slutt, men jeg håper og tror at det var et ekteskap også på hennes premisser).

Sofie og andre tidligere generasjoners peppermøer måtte bære et stigma mye større enn det jeg må hanskes med nå i 2017, og jeg ser på damer som henne med stadig større beundring og takknemlighet for stien de tråkket opp. De var sterke og uavhengige i en tid da kvinner ikke skulle være det. Alt annet enn stakkarslige.