En feiging flagger

Dette er historien om da jeg feiget ut. Og historien om da jeg heiste et flagg.

 

Det er nå godt og vel en uke siden Skeive Sørlandsdager, som i år ble en rekordstor fargefest jeg kommer til å leve lenge på. Prideparaden på lørdagen var mitt livs tredje, og den første jeg gikk uten reservasjoner eller et fnugg av skam, men tvert imot fylt av et nesten krigersk pågangsmot. «Denne jenta er ferdig med å gå stille i dørene,» sa jeg i min appell på Regnbuetorvet. «Har du noen gang gått stille i dørene?» responderte en venninne etterpå. Hun skulle bare visst.

Jeg har alltid vært høyrøstet, velsignet med min mors kraftige stemme og aldri vært redd for å bruke den. Jeg har dyrket min særhet, gjort det til en sport å gå mot strømmen, og med tida blitt nesten for selvstendig (les: egenrådig). At det skulle være så vanskelig for meg, av alle, å komme ut av skapet, satte meg helt ut.

For jeg turte virkelig ikke.

Jeg var redd for at folk ikke skulle tro meg. At de skulle se på det som enda et forsøk på å få den oppmerksomheten jeg så avgjort liker. Ikke at jeg klandrer dem, i så fall; en stund trodde jeg at det var derfor. Jeg er en late bloomer, jeg var godt over 30 før jeg satte merkelappene skeiv og bifil på meg selv – og livredd for å ta feil.

Så jeg braste ikke ut av skapet i fjorårets parade, slik jeg hadde planlagt, men kom i stedet smygende, gradvis og forsiktig. Den 1. september 2016 la jeg ut en noe kryptisk statusoppdatering på Facebook som mange, men slett ikke alle, forsto, pustet lettet ut da den ble godt tatt imot, og det var det.

I ettertid er jeg glad jeg gjorde det sånn, for jeg begynner å forstå at det kan være mer brutalt å være skeiv her ute på bygda enn jeg først trodde.

Kommunen jeg bor og arbeider i var én av ni Agder-kommuner som ikke ville flagge med regnbueflagget under Skeive Sørlandsdager; ni kommuner, hvorav sju «tilfeldigvis» har en ordfører fra KrF, som tolket flaggreglene hakket strengere enn de andre. De om det. Jeg hadde ikke ventet annet, så skuffet ble jeg egentlig ikke. Jeg er vant til at homofili og transkjønnethet er tema de helst vil unngå her ute. Jeg er vant til at de tar for gitt at jeg som ung og enslig kvinne er på utkikk etter en mann, og til stadig nye tips om tilgjengelige ungkarer. Jeg er vant til det flakkende, usikre, i noen tilfeller rett ut utilpasse blikket deres når jeg en sjelden gang korrigerer dem.

Men at noen snakker om «den livsstilen», «verdier jeg ikke kan stille meg bak» og «den seksuelle utageringen», og så tydelig forteller meg at de a) ikke aner hva de snakker om og b) tar det for gitt at «de homoseksuelle» er «de andre», noen vi ikke kjenner, noen vi ikke trenger å slippe innpå oss eller forholde oss til, det blir jeg aldri vant til. Da dør noe inni meg. Hver gang. Og jeg kjenner angsten. Angsten for å dømmes. Angsten for å ikke være likt. Angsten for at folk går rundt og tenker at jeg er «upassende», et dårlig forbilde for elevene på skolen. Og så kjenner jeg den dårlige samvittigheten. Fordi jeg innser at jeg ikke er noe dårlig forbilde, men snarere ikke et forbilde i det hele tatt, fordi jeg feiger ut og holder kjeft, og lar potensielle skeive elever stå i ilden, udekket og alene.

Og da blir jeg sint. Sint fordi noen er så sta og bakstreverske. Sint fordi noe så i utgangspunktet fint som religion gir grobunn for slikt. Og sint fordi jeg ikke kan gjøre noe med det.

Det er vel å merke seg at jeg personlig ikke har hatt noen leie opplevelser rettet mot meg direkte. Folk er høflige. Men jeg merker en underliggende forventning om at man skal begrense slikt til den private sfæren, ikke gjøre for mye ut av seg, ikke stikke hodet for mye opp og fram. (Skjønt, dette kan selvsagt være likeså mye jantelov. Hva vet jeg).

Det er ingen vits i at de heiser det flagget hvis de ikke kan stille seg bak det. Symboler er bare symboler. Holdninger er langt viktigere. Men man viser ikke gode holdninger ved å ikke snakke om noe. Å ikke si noe er nemlig også å si noe. Veldig høyt.

Kjære bygd i Indre Agder: Det var derfor jeg omsider overkom feigheten og hengte opp flagget mitt. Ikke som politisk ytring, ikke som provokasjon, men som synliggjøring. Vi er her. Vi er blant dere. Og jeg skulle ønske vi slapp å være så usynlige, for det ligger virkelig ikke til min natur å være det.

Det vet alle som kjenner meg.