Praktfulle peppermøer fra verdenshistorien I

Elisabeth 1. (1533-1603)

I en tid da kvinner av høyere rang hadde et formål og én plikt, nemlig å skaffe seg et godt parti og en (eller aller helst flere) arving(er), var den engelske dronning Elisabeths status som ugift det som kanskje aller mest definerte henne.

elisabeth
Darnley-portrettet, ca. 1575

Elisabeth var datter av kong Henrik den 8. og hans andre kone, Anne Boleyn. Pappa Henrik skulle senere gå inn i historien som en storforbruker av disse (konene, altså), og mamma Anne fikk han henrettet da lille Elisabeth var to år gammel.* Prinsessen ble da, som sin eldre halvsøster Mary, erklært uekte, mens pappa trålte seg gjennom fire koner til, en iherdig innsats, får man si, som likevel bare resulterte i én eneste sønn.

Tanken på å bli dronning må ha virket veldig fjern for henne der hun ble degradert til hoffdame for sin egen bror, men da denne, kong Edvard den 6., etter hvert døde barnløs (ikke så overraskende med tanke på at han bare var 15 år gammel), og søsteren, Mary den 1. (etter å ha giftet seg med en dott og så blitt innbilt gravid to ganger) gjorde det samme, var det plutselig hun som skulle regjere. 25 år gammel overtok hun tronen, og det knyttet seg straks stor spenning til hvem hun ville gifte seg med. Ikke om. Det tok folk for gitt. Uten ekteskap, ingen arving, og uten en arving ville Tudor-slekten dø ut.

Likevel forble hun ugift hele livet.

Ikke at det manglet beilere, dem var det nok av**, og hun var utvilsomt interessert i noen av dem. Kanskje aller mest i Robert Dudley, hvis kone beleilig nok døde av et fall i en trapp straks dronningen begynte å vise interesse. Uten at det hjalp nevneverdig. Han ble aldri gemal. Han fikk bare gå på beite i godt og vel et tiår.

Sannsynligvis lå det politiske årsaker bak Elisabeths, i våre øyne, noe underlige valg. Ekteskapsinngåelser var som nevnt ikke et privat anliggende i de dager og kretser, men noe som ble brukt til å sementere makt, allianser og avtaler. Valgte hun «feil» mann, fikk hun fiender med på kjøpet, og det kan være nærliggende å tro at det var derfor hun avsto fra hele opplegget. Dessuten ser jeg ikke bort fra at hun likte friheten sivilstatusen ga henne. Som hustru var hun forventet å underkaste seg sin mann, selv som dronning, og hun slår meg ikke akkurat som en som likte å dele rampelyset med noen.

Senere i livet skal hun ha snakket om hvordan hun anså hele England som sin ektemake.

«I have already joined myself in marriage to a husband, namely the kingdom of England.»

Hennes undersåtter kjøpte ideen. De kalte henne hengivent «The Virgin Queen» og dyrket hennes ugifte status som et uttrykk for from kyskhet – skjønt jeg vedder min nye hatt (Stetson, veldig fin!) på at jomfru var et ord som svært dårlig beskrev henne. Det var nemlig nok av menn i livet hennes, og de ble stadig yngre etter hvert som hun ble eldre. Mer karriereorientert cougar enn kysk nonne, for å si det sånn.

Uansett var hun ei kul dame som, i en tid da kvinner ellers bare var til pynt og avl, visste å ta kontroll over sin egen skjebne, og som til tross for manglende produksjon av arving sørget for å sette et solid avtrykk etter seg likevel. Tudor-slekten døde kanskje ut, men jeg tror ikke verden glemmer dem med det første.

helen_mirren_elisabeth
Helen Mirren i «Elizabeth I» (2005)

Jeg mener, når Dame Helen Mirren spiller deg på film, må du ha gjort noe riktig!

.

.

.

.

*Angivelig hadde hun stått i med både den ene og den andre bak hans rygg, inkludert sin egen bror, og kongen var såpass knust at han ventet hele 11 dager med å gifte seg med kone nummer tre…

**Hallo, vi snakker tross alt om ei dronning, med alle tenkelige frynsegoder med på kjøpet! Her var det muligheter for å sikre seg kjerring, gryn og innflytelse i en og samme deal. Dessuten hadde hun rødt hår, og det er som kjent alltid et pluss.

Singel og sexliv

Yes, I went there…

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å aldri skrive dette innlegget. Jeg er jo lærer, og det er visse sider ved livet mitt jeg ikke ønsker å utsette elevene mine for. Men det siste debattinnlegget fra forfatter og såkalt filosof Nina Karin Monsen om ikke-heterofil seksualitet (eller, i følge henne, mangel på sådan), har provosert meg såpass at jeg er nødt.

Når det er sagt, dette innlegget kommer ikke til å handle om sexlivet mitt. Det er ikke viktig i denne sammenhengen. Det som er viktig er at Monsen rakker ned på sexlivet til mange, mange mennesker når hun, mer eller mindre, tilsiktet eller utilsiktet, hevder at heterofil penetreringssex har en særstilling i forhold til andre former for seksuelt samkvem (og enekvem, dersom det er et ord).

Monsen skriver at samleie og onani ikke kan sidestilles, understreket med den nedlatende replikken om at «heterofile vet iallefall forskjellen», og at det de homoseksuelle bedriver ikke er «ekte» sex, men «gjensidig onani». Jeg misforstår henne muligens litt med vilje nå, men jeg slutter ut fra dette at det enslige gjør alene under dyna (eller for så vidt andre steder), heller ikke er «ekte» sex i hennes øyne.

Jeg er til en viss grad med på resonnementet hennes. Jeg går med på at heterofil penetreringssex og onani ikke er likt. Slik jeg ser det har samleiet to elementer som onani ikke har: 1) den potensielle babyproduksjonen og 2) intimiteten til et annet menneske. Dersom man tenker at sex har én funksjon, og én funksjon alene, nemlig å lage barn, så har hun for så vidt rett i at det heterofile vaginasamleiet står i en særposisjon.

Men jeg tror vi alle kan være enige om at sex er mer enn som så. Dersom det var meningen at det skulle komme en baby hver gang en mann og en kvinne har seg med hverandre, hadde det blitt trangt om plassen temmelig fort. Og dersom det å lage barn var den eneste hensikten med det hele, ville akten vært mer sammenliknbart med dyrs hormonstyrte, mekaniske og følelsesløse parring. Og det er den jo ikke. For de fleste av oss.

Sex er først og fremst deilig, og det er først og fremst derfor vi har det, enten det er med en partner, oss selv eller det batteridrevne leketøyet vårt. Såpass vil jeg hevde. Sex er kos og sex er kjærlighet, og det er pinadø onani også! Den nevnte intimiteten skorter det kanskje på når du er alene, men det betyr ikke at den er forbeholdt heterofile par. Den er absolutt til stede også i andre relasjoner.

Seksualitet er så mye mer enn å bare bedrive god gammeldags inn-ut med en partner av motsatt kjønn. At Nina Karin Monsen ikke anerkjenner det, er bare trist. For henne.

.

.

PS. Jeg er klar over at jeg antagelig har lest Monsens innlegg i verste mening (er det egentlig mulig å lese dritten hun skriver på en annen måte?), for hovedpoenget hennes var vel å fortelle oss at lesbiske, homo- og biseksuelle ikke har en egen seksualitet, og at den i hvert fall ikke er sidestilt med heteroseksualiteten. Det er godt jeg har henne til å fortelle meg at jeg innbiller meg ting når jeg får lyst på «gjensidig onani» med andre kvinner.

Du blir ikke søtere av sukker – jeg har prøvd

Vi skriver den første mai og den første dagen i mitt ikke fullt så søte liv. Etter årevis med overspising, oppblåst mage, jojo-vekt, ustabilt blodsukker (og dertil ustabilt humør), har jeg nemlig bestemt meg for å slutte med sukker.

Og jeg er optimist. Enda mer enn vanlig. Jeg har klart å holde løftet jeg ga meg selv i januar om å trene minst tre ganger i uka, og mener derfor at jeg er klar for en ny utfordring.

Til de av dere som nå blir bekymra for at dette skal bli nok en kvinne-med-sært-kosthold-og-ørten-uinteressante-helkropps-speilselfies-på-bloggen-blogg: Ingen fare. Den eneste grunnen til at jeg skriver det her, er at det da blir mye pinligere å bryte opplegget, ha ha 😛 I første omgang er det heller ikke snakk om å slutte med sukker for bestandig. Jeg skal prøve det ut i åtte uker og se hvor det leder, og fungerer det greit, og gevinstene veier opp for eventuelle tap, fortsetter jeg.

siste-lightbrus
Gravøl over min siste lettbrus

Så en liten innrømmelse: Jeg har allerede vært sukkerfri i to uker. (Og med «sukker» mener jeg forresten tilsatt, raffinert sukker og fruktose – dette er ingen lavkarbodiett!) Jeg ville ha en liten oppvarmingsperiode for å se hvordan det gikk, og det har faktisk gått overraskende bra, så fra og med i dag trapper jeg opp og kutter også all kunstig søtning. Med andre ord, jeg hadde min siste Cola Zero i går…

Mange har gått denne veien før meg og de lover meg artige abstinensreaksjoner som skjelvinger, hodepine og forstoppelse i tida som kommer (jeg har allerede hatt noen), men også at alt blir mye bedre etterpå. Vi får se. Her er i hvert fall hva jeg håper å få ut av det:

  • ingen overspising, mindre ulvehunger og færre cravings
  • mindre oppblåsthet (og mindre promping)
  • finere hud
  • mer energi og bedre fokus
  • smalere midje
  • bli flinkere og mer kreativ på kjøkkenet

Ikke minst det siste der. Det blir nok ikke til å unngå, for det er utrolig hva du finner sukker i! Til og med i leverpostei!

Uansett, før-bildene er tatt, og om ikke annet blir det i det minste et interessant prosjekt. Jeg skal holde dere oppdatert.