En feiging flagger

Dette er historien om da jeg feiget ut. Og historien om da jeg heiste et flagg.

 

Det er nå godt og vel en uke siden Skeive Sørlandsdager, som i år ble en rekordstor fargefest jeg kommer til å leve lenge på. Prideparaden på lørdagen var mitt livs tredje, og den første jeg gikk uten reservasjoner eller et fnugg av skam, men tvert imot fylt av et nesten krigersk pågangsmot. «Denne jenta er ferdig med å gå stille i dørene,» sa jeg i min appell på Regnbuetorvet. «Har du noen gang gått stille i dørene?» responderte en venninne etterpå. Hun skulle bare visst.

Jeg har alltid vært høyrøstet, velsignet med min mors kraftige stemme og aldri vært redd for å bruke den. Jeg har dyrket min særhet, gjort det til en sport å gå mot strømmen, og med tida blitt nesten for selvstendig (les: egenrådig). At det skulle være så vanskelig for meg, av alle, å komme ut av skapet, satte meg helt ut.

For jeg turte virkelig ikke.

Jeg var redd for at folk ikke skulle tro meg. At de skulle se på det som enda et forsøk på å få den oppmerksomheten jeg så avgjort liker. Ikke at jeg klandrer dem, i så fall; en stund trodde jeg at det var derfor. Jeg er en late bloomer, jeg var godt over 30 før jeg satte merkelappene skeiv og bifil på meg selv – og livredd for å ta feil.

Så jeg braste ikke ut av skapet i fjorårets parade, slik jeg hadde planlagt, men kom i stedet smygende, gradvis og forsiktig. Den 1. september 2016 la jeg ut en noe kryptisk statusoppdatering på Facebook som mange, men slett ikke alle, forsto, pustet lettet ut da den ble godt tatt imot, og det var det.

I ettertid er jeg glad jeg gjorde det sånn, for jeg begynner å forstå at det kan være mer brutalt å være skeiv her ute på bygda enn jeg først trodde.

Kommunen jeg bor og arbeider i var én av ni Agder-kommuner som ikke ville flagge med regnbueflagget under Skeive Sørlandsdager; ni kommuner, hvorav sju «tilfeldigvis» har en ordfører fra KrF, som tolket flaggreglene hakket strengere enn de andre. De om det. Jeg hadde ikke ventet annet, så skuffet ble jeg egentlig ikke. Jeg er vant til at homofili og transkjønnethet er tema de helst vil unngå her ute. Jeg er vant til at de tar for gitt at jeg som ung og enslig kvinne er på utkikk etter en mann, og til stadig nye tips om tilgjengelige ungkarer. Jeg er vant til det flakkende, usikre, i noen tilfeller rett ut utilpasse blikket deres når jeg en sjelden gang korrigerer dem.

Men at noen snakker om «den livsstilen», «verdier jeg ikke kan stille meg bak» og «den seksuelle utageringen», og så tydelig forteller meg at de a) ikke aner hva de snakker om og b) tar det for gitt at «de homoseksuelle» er «de andre», noen vi ikke kjenner, noen vi ikke trenger å slippe innpå oss eller forholde oss til, det blir jeg aldri vant til. Da dør noe inni meg. Hver gang. Og jeg kjenner angsten. Angsten for å dømmes. Angsten for å ikke være likt. Angsten for at folk går rundt og tenker at jeg er «upassende», et dårlig forbilde for elevene på skolen. Og så kjenner jeg den dårlige samvittigheten. Fordi jeg innser at jeg ikke er noe dårlig forbilde, men snarere ikke et forbilde i det hele tatt, fordi jeg feiger ut og holder kjeft, og lar potensielle skeive elever stå i ilden, udekket og alene.

Og da blir jeg sint. Sint fordi noen er så sta og bakstreverske. Sint fordi noe så i utgangspunktet fint som religion gir grobunn for slikt. Og sint fordi jeg ikke kan gjøre noe med det.

Det er vel å merke seg at jeg personlig ikke har hatt noen leie opplevelser rettet mot meg direkte. Folk er høflige. Men jeg merker en underliggende forventning om at man skal begrense slikt til den private sfæren, ikke gjøre for mye ut av seg, ikke stikke hodet for mye opp og fram. (Skjønt, dette kan selvsagt være likeså mye jantelov. Hva vet jeg).

Det er ingen vits i at de heiser det flagget hvis de ikke kan stille seg bak det. Symboler er bare symboler. Holdninger er langt viktigere. Men man viser ikke gode holdninger ved å ikke snakke om noe. Å ikke si noe er nemlig også å si noe. Veldig høyt.

Kjære bygd i Indre Agder: Det var derfor jeg omsider overkom feigheten og hengte opp flagget mitt. Ikke som politisk ytring, ikke som provokasjon, men som synliggjøring. Vi er her. Vi er blant dere. Og jeg skulle ønske vi slapp å være så usynlige, for det ligger virkelig ikke til min natur å være det.

Det vet alle som kjenner meg.

Kjære A.

Vi kjenner ikke hverandre, men jeg vet hvem du er og jeg har tenkt mye på deg det siste døgnet. Jeg er nemlig også storesøster. Til en bror som ikke lever lenger. En bror som døde brått da han var 17, og jeg var 20.

Jeg skal ikke påstå at jeg vet hvordan du har det, for det gjør jeg ikke. Alle føler på sorg og sjokk på sitt eget vis. Jeg tror det kan oppleves veldig forskjellig, og at alle reaksjonene og følelsene er akkurat like riktige og naturlige. Du skal ikke skamme deg over dem, uansett hvor forferdelige og malplasserte de måtte virke.

Kanskje føler du dyp, altoppslukende fortvilelse, kanskje sinne og raseri. Kanskje er du nummen, som om alt inni deg har stoppet opp. Kanskje reagerer du helt annerledes enn du trodde du skulle. Kanskje kjenner du ikke deg selv igjen.

Slik var det for meg. Jeg husker følelsen av å falle, følelsen av at sikkerhetsnettet under meg raknet og ikke lenger kunne ta meg i mot. Jeg kjente også skuffelse, hvor sprøtt det enn lyder. En av mine første reaksjoner på dødsfallet var noe tilnærmet en irritasjon over at livet ikke skulle bli som jeg hadde planlagt det. Jeg trodde jo at vi aldri skulle bli glade igjen, og jeg var – og er – så glad i å være glad. Jeg så for meg at alle framtidige milepæler – brylluper og barnedåp og bursdager – skulle bli nitriste affærer hvor alle bare gråt over han som ikke var tilstede. Jeg skammet meg over disse tankene allerede mens jeg hadde dem. Hvor absurd og respektløst var det ikke å sitte der og sørge over sitt eget eventuelle, framtidige bryllup når broren min nettopp var død! Men nå ser jeg annerledes på det. Det var en reaksjon, en av mange, og jeg hadde like stor rett til å reagere, på mitt vis, som alle andre. Slik du har.

Du vil kanskje oppleve at dine foreldres sorg og din utarter seg forskjellig, at den endres og går over i nye faser i utakt og ulike retninger. Det er skremmende å se sin mor og far gå i kne. De har vært din trygge havn, men når de ikke engang kan trøste seg selv, hvordan skal de da kunne trøste deg? Jeg husker altfor godt hvor frustrerende vondt det var. Jeg forsto jo at de var knust, jeg forsto jo at jeg måtte gi dem tid, likevel husker jeg at jeg skrek til mamma at hun ennå hadde to levende barn og det var på høy tid at hun ga oss litt oppmerksomhet. Fra et rasjonelt ståsted ser jeg jo at det ikke var så enkelt for henne. Da er det viktig at du søker hjelp og trøst et annet sted, for det trenger du, og det fortjener du.

Det kan være ensomt å sørge over et søsken. Det er skrevet utallige bøker og avhandlinger om foreldres sorg over å miste et barn, men langt i fra så mye om sorgen over å miste en bror eller søster. Jeg tror ikke de kan sammenliknes. Jeg tror ikke de skal sammenliknes. Men du skal ikke være redd for å anerkjenne din egen sorg. Den er reell og vond, den også, selv om det kan virke som om oppmerksomheten fra omverdenen er rettet mer mot dine foreldre, og selv om du kanskje selv tenker, slik jeg gjorde, at det er viktigere for deg å ta vare på dem nå. Selv fant jeg stor hjelp i en sorggruppe for unge. Vurder det om du får muligheten til å delta i en sånn. Det er ikke så trist som det høres ut 🙂

For meg har det gått fjorten år nå. Sorgen over broren min er ikke lenger rå og kvelende. Bare av og til dukker den opp, i små brutale blaff, slik som nå, når nye hendelser rykker i de gamle sårene. I dag har jeg grått, over ham og for deg. Samtidig kan jeg fortelle deg at jeg har blitt glad igjen. Livet ble ikke som jeg hadde planlagt, men jeg har et godt liv. Savnet er der, kanskje spesielt savnet over det som kunne ha vært, over framtida vi ikke fikk sammen, over barna jeg kunne ha vært tante til. Men mest tenker jeg på ham i glede og takknemlighet.

Et av de sterkeste minnene jeg har fra de første forferdelige dagene, er følelsen av å være omsluttet av kjærlighet. Jeg tror og håper at du også har fine mennesker rundt deg nå. La dem bære deg. Du kommer gjennom dette.

Jeg ønsker deg alt godt.

 

Stine

Sukkerfri Peppermø – en oppdatering

Ja da, jeg vet at dere hører lite fra meg for tiden. Det er juni, årets travleste periode i skolen, og som lærere flest er jeg veldig opptatt. (Jeg lever jo bare for jobben, som dere sikkert husker). Men i dag har jeg altså vært uten sukker i åtte uker (hurra for meg!), og uten kunstig søtning i seks (enda mer hurra for meg!), og da må jeg vel ta meg tid til en aldri så liten oppsummering av prosjektet.

Den korte versjonen: Det har gått over all forventning!

Den litt lengre versjonen: Jeg har gått ned 3 kilo – selv om jeg har drukket øl og spist potetgull og ikke telt så mye som en eneste kalori.

Den lange versjonen: Som dere husker fra tidligere, så hadde jeg en liste over ting jeg håpte å få ut av forsøket. Disse var:

• ingen overspising, mindre ulvehunger og færre cravings
• mindre oppblåsthet (og mindre promping)
• finere hud
• mer energi og bedre fokus
• smalere midje
• bli flinkere og mer kreativ på kjøkkenet

Og her har det absolutt skjedd ting. For å ta det punkt for punkt:

Ingen overspising, mindre ulvehunger og færre cravings
Mindre ulvehunger og færre cravings, absolutt. Jeg er ikke lenger på nippet til å drepe noen hver gang det nærmer seg lunsj. Til min store overraskelse savner jeg heller ikke godteri og søt mat, og det er derfor ikke noe jeg går rundt og tenker på til alle døgnets tider. Jeg har til og med sluttet å ha det tilbakevendende marerittet der jeg forspiser meg på skumfiduser (marshmallows, men hallo, det danske ordet er såååå mye kulere!). Ingen overspising… Det tels vel ikke om maten er veldig god…?

Mindre oppblåsthet (og mindre promping)
Kaffe, øl og farris sørger for at det fremdeles er fart i systemet, for å si det sånn, men alt i alt, jo da.

Finere hud
Det første som skjedde da jeg sluttet med sukker var at jeg fikk et ordentlig akneutbrudd. Men det kommer seg nå. Jeg har investert i en SodaStream, og økt inntak av vann kan selvsagt ha hatt en innvirkning her.

Mer energi og bedre fokus
Vil ikke si det, nei, men det er jo juni, så…

Smalere midje
Jepp! Den har krympet med fire-fem centimeter. Til tross for øl og potetgull.

Bli flinkere og mer kreativ på kjøkkenet
Vel, jeg har lært meg et par nye oppskrifter, men på en annen side har jeg stort sett bare holdt meg til disse. Litt for lite variasjon i matveien, altså. Så der har jeg noe å fokusere på framover.

Bonus!
Jeg merker veldig på matbudsjettet at jeg har kuttet sukker, fordi det også innebar å slutte med ferdigmat. Lommeboka har altså i motsetning til meg, ikke blitt smalere.

 

Jeg er kjempefornøyd med opplegget, og ikke minst stolt av meg selv som har gjennomført. Sett i lys av alt det bra som har kommet ut av det, og at jeg ikke har kjent noe særlig til abstinenser og uheldige bivirkninger, har jeg bestemt meg for å fortsette med et sukkerfritt liv.

Om jeg anbefaler det til andre?

Tja, i likhet med å være singel, så er det ikke en livsstil som passer alle. Skal du slutte med sukker, må du ville det. Men vil du, så vil jeg absolutt si at det er verdt et forsøk.

Du blir ikke søtere av sukker – jeg har prøvd

Vi skriver den første mai og den første dagen i mitt ikke fullt så søte liv. Etter årevis med overspising, oppblåst mage, jojo-vekt, ustabilt blodsukker (og dertil ustabilt humør), har jeg nemlig bestemt meg for å slutte med sukker.

Og jeg er optimist. Enda mer enn vanlig. Jeg har klart å holde løftet jeg ga meg selv i januar om å trene minst tre ganger i uka, og mener derfor at jeg er klar for en ny utfordring.

Til de av dere som nå blir bekymra for at dette skal bli nok en kvinne-med-sært-kosthold-og-ørten-uinteressante-helkropps-speilselfies-på-bloggen-blogg: Ingen fare. Den eneste grunnen til at jeg skriver det her, er at det da blir mye pinligere å bryte opplegget, ha ha 😛 I første omgang er det heller ikke snakk om å slutte med sukker for bestandig. Jeg skal prøve det ut i åtte uker og se hvor det leder, og fungerer det greit, og gevinstene veier opp for eventuelle tap, fortsetter jeg.

Gravøl over min siste lettbrus

Så en liten innrømmelse: Jeg har allerede vært sukkerfri i to uker. (Og med «sukker» mener jeg forresten tilsatt, raffinert sukker og fruktose – dette er ingen lavkarbodiett!) Jeg ville ha en liten oppvarmingsperiode for å se hvordan det gikk, og det har faktisk gått overraskende bra, så fra og med i dag trapper jeg opp og kutter også all kunstig søtning. Med andre ord, jeg hadde min siste Cola Zero i går…

Mange har gått denne veien før meg og de lover meg artige abstinensreaksjoner som skjelvinger, hodepine og forstoppelse i tida som kommer (jeg har allerede hatt noen), men også at alt blir mye bedre etterpå. Vi får se. Her er i hvert fall hva jeg håper å få ut av det:

• ingen overspising, mindre ulvehunger og færre cravings
• mindre oppblåsthet (og mindre promping)
• finere hud
• mer energi og bedre fokus
• smalere midje
• bli flinkere og mer kreativ på kjøkkenet

Ikke minst det siste der. Det blir nok ikke til å unngå, for det er utrolig hva du finner sukker i! Til og med i leverpostei!

Uansett, før-bildene er tatt, og om ikke annet blir det i det minste et interessant prosjekt. Jeg skal holde dere oppdatert.

Det som er

Mitt forrige innlegg var preget av en del melankoli, så det er vel på sin plass med et som heller fokuserer på de positive tingene i livet.

Jeg fylte 34 år den 4. april, og i dagene siden har verden på mange måter vært et trist sted. Vi snakker gassangrep på syriske sivile, påfølgende missiler (courtesy of den oransje mannsjåvinisten i Det hvite hus), en grufull terrorhandling i Stockholm og nå sist en massakre på kristne i Egypt. Men det skjer gode ting rundt meg også. Våren er i full anmarsj her sør, det spirer, sommerdekkene er på, og to av mine venninner har født hver sin skjønne datter. Jeg har vært hos pappa og hjulpet til med å fjerne kvist fra det kommende sauebeitet, og det fikk meg til å tenke at av og til må man renske opp i ting. Rykke bort det gamle for at det nye skal gro.

Av og til må man, i likhet med livet, gå videre.

*

I møte med nye bekjentskaper kommer jeg av og til i skade for å si at jeg ikke har familie. Jeg mener selvfølgelig at jeg ikke har partner og barn, og at dét skulle bety at jeg ikke har familie, er selvsagt bare tull. Jeg har mamma og min voksne helbror, som jeg har spist frokost med hver dag denne helga. Jeg har pappa og mine små halvsøsken: en bror og en søster på snart åtte. Kloke, empatiske unger som stadig minner meg på hvor bra jeg kan være. Og i går holdt de et forsinket bursdagsselskap for meg.

Bursdagskake: Jeg lover, den smakte like godt som den ser ut

Det har vært en krevende uke, men livet er godt likevel. Og livet er nå, og det som har vært, det har vært, og det som kommer, det kommer når det kommer.

Ikke at man ikke skal unne seg å se framover. For godt og vel ti år siden, da livet mitt var på det svarteste, fikk jeg et råd av en lege: Alltid ha noe å glede deg til. Det behøver ikke være noe stort, men ha alltid noe i bakhånd som du kan se fram mot. Og når lillesøster sniker seg ut av senga, kommer opp i sofaen til meg, kryper tett inntil og hvisker «i sommer vil jeg kjøre karusell, og jeg vil at du skal være med»

– ja, da vet jeg at det er håp ❤

Det som kunne ha vært

I dag skulle broren min ha fylt 31.

Jeg mener bestemt at veien til lykke ligger i å akseptere livet som det er og ikke som det kunne eller burde ha vært. Men på dager som denne tillater jeg meg likevel å både være litt nostalgisk og å fabulere over det som aldri ble noe av.

Han var 17 da han døde og kommer aldri til å bli eldre. Det stopper meg ikke i å prøve å forestille meg hvordan han ville sett ut nå. Hva han hadde jobbet med. Om han hadde hatt partner. Om han hadde gitt våre foreldre det jeg selv ikke makter å gi dem, nemlig barnebarn.

Han var 17 da han døde, og den hendelsen delte livet mitt i to. Det er et FØR og det er et ETTER, og noen ganger tar jeg meg selv i å tenke at FØR og ETTER ikke har noe med hverandre å gjøre. At alt startet på nytt, med et helt nytt sett med regler. Hvor mye hadde vel ikke vært annerledes om det aldri hadde skjedd? Hadde foreldrene mine fremdeles holdt sammen? Og slike tankebaner fører meg alltid til et interessant spørsmål: Ville du byttet bort det du har med det du hadde? For pappas nye ekteskap har resultert i to nye småsøsken. Og om min døde bror hadde vært her, hadde de? Jeg tror ikke det. Og den tanken er umulig.

Ville du byttet bort det du har med det du kunne hatt?

Det er et valg jeg slipper å ta. Heldigvis.

Én ting har jeg lært: I sorgen ligger også en dårlig samvittighet over å ha gått videre.

«Er du ikke redd for å ende opp helt alene?»

Jeg har tidligere skrevet om aleneheten, som jeg aktivt oppsøker og som hele mitt liv har vært en venn. Jeg nevnte da hvordan den må ses på som adskilt fra ensomheten, som er en helt annen, og ikke ønsket, tilstand. Det er hva dette innlegget handler om.

La oss først og fremst få én ting helt klinkende klart: Jeg ser ikke på ensomhet som en konsekvens av å leve alene. Vi kjenner alle på den fra tid til annen, enten vi lever i parforhold eller ei. Jeg tror heller ikke vi single blir utsatt for den oftere eller mer intenst enn andre. Men selvfølgelig er jeg ensom. Noen ganger. Og selvfølgelig har jeg kjent på skrekken for at den med tida skal komme snikende inn på meg, med større tyngde og kraft enn før. Redselen for at jeg en dag vil angre på de livsvalgene har tatt.

Men, helt ærlig, gjør vi ikke alle det en gang i blant?

Hva føler man egentlig når man føler seg ensom? Det er jo ikke en følelse i seg selv, men snarere en sammensetning av mange ting. For meg er det gjerne en opplevelse av å bli oversett og forlatt, av skuffelse og nedstemthet, av en lengsel etter noe udefinerbart og en oppfatning av å ikke være god nok, av å ikke høre til. Og kanskje først og fremst misunnelse, uten at jeg helt forstår hva denne misunnelsen egentlig retter seg mot.

En periode jeg husker som veldig ensom, var da mine barndomsvenninner og jeg passerte midten av 20-årene, og mange av dem, i motsetning til meg, begynte å etablere seg og få barn. Selv var jeg i ferd med å avslutte studiene mine, uten noen klar plan for den videre framtida, og i tillegg var det trøbbel på hjemmebane. En bror var død noen år tidligere, foreldrene mine var i ferd med å gå fra hverandre, og jeg følte at jeg mistet både sikkerhetsnettet og retningen i livet mitt på en og samme tid. På toppen av dette gjennomgikk altså mine barndomsvenner det jeg da oppfattet som en naturlig utvikling. Livene deres gikk videre, de nådde et «høyere» nivå, de ble «voksne», og de lot meg bli igjen uten å se seg tilbake.

Selvfølgelig var det ikke sånn. Jeg må for all del få slå fast at jeg overhode ikke klandrer dem for noe. Jeg gjorde det ikke den gangen heller, for så vidt, jeg visste godt at de sinte følelsene mine var irrasjonelle og urettferdige. Så jeg klandret meg selv, skammet meg over at jeg følte det sånn, og tenkte mye på hva det egentlig var jeg ønsket meg. Var det egen partner? Egne barn? Var det dét jeg misunte dem?

Da jeg omsider fant svaret på det spørsmålet, ble det bare enda pinligere. For det var faktisk noe så banalt som at jeg misunte dem fellesskapet. Eller, mer konkret, bryllupsinvitasjonene. For jeg ble ikke invitert i bryllupene*. Noe som jeg i dag ser på som helt logisk, i og med at de har store familier og vi tross alt ikke var så nære venner. Jeg viste ikke større interesse for livene deres enn de gjorde for mitt, og det lå nok et snev av anger og selvforrakt under den misunnelsen.

Men så satt man der da, med et forvirret ønske om kjæreste. Forvirret fordi det egentlig ikke var en kjæreste man ville ha, men snarere en bekreftelse på at man var like god, like «voksen» som alle andre.

For det er ikke alltid lett å være «the odd man out». I samtale med andre single har konseptet «parmiddager» ofte dukket opp. Du vet disse middagsselskapene velmenende etablerte venner ikke inviterer deg til, fordi du da «sikkert ville følt deg som femte hjul på vogna». Jeg er overbevist om at de ikke mener noe vondt med det, at de kanskje ikke engang legger merke til utelatelsen selv, men la meg likevel få komme med et råd til par med single venner der ute: Med mindre dere skal kline hele kvelden, kommer vi ikke til å føle oss til overs. Vi er alle voksne. Er du redd vi skal føle oss ensomme, kan jeg garantere at ingenting er mer ensomt enn å ikke bli bedt.

Jeg er tryggere på meg selv nå enn jeg var da. Jeg vet hva jeg ønsker meg ut av livet og at det ikke nødvendigvis er det samme som andre. Jeg vet at min måte å leve på er like akseptert og «voksen» som mine paretablerte venners, og jeg har et bedre forhold til dem nå enn jeg kanskje noen sinne har hatt.

Jeg kan ennå kjenne på ensomhet en gang i blant, og fremdeles blir den ofte pirret av litt banale ting, som når mine gamle studievenner reiser på helgetur uten meg eller, mer overraskende, når venner reiser på danmarksferie med ungene sine. Jeg elsker Danmark, jeg elsker fornøyelsesparker, og aller mest elsker jeg fornøyelsesparker sammen med barn, så egentlig er jeg den ultimate «tanta» å ha med på tur om de skulle trenge avlastning.

Men jeg vet at jeg ikke blir utelatt med vilje. Jeg vet at den som har ansvaret for å forebygge ensomheten, nå eller i framtida, til sjuende og sist er meg selv.

Er du ikke redd for å ende opp helt alene?

Nei, svarer jeg. Ikke nå lenger.

(*Rett skal være rett, jeg ble invitert i et bryllup. Da danset jeg i stua med invitasjonen, og tok den senere fram, om og om igjen, bare for å kjenne gleden over den enda en gang. Med andre ord, til å være så hardnakket bestemt på at jeg aldri skal feire mitt eget, er jeg veldig glad i bryllup).

«Ikke gå så fort!»

Forrige helg gikk jeg sesongens første, og sannsynligvis siste, skitur. Jeg er ikke en utpreget skientusiast, men jeg liker å være ute og det har jeg alltid gjort. De som kjente meg i barneskolen oppfattet det kanskje ikke sånn, og jeg forstår dem godt. Når klassen var på tur kunne du vedde på at det var jeg som dannet baktroppen, og da snakker vi baktroppen, altså langt bak de andre. Jeg er mer utholdende enn rask, for å si det sånn, og det å forflytte meg kjappest mulig fra A til B har aldri vært min greie. Sammen med andre kan det by på problemer. Derfor hendte det at stemninga ble dårlig på tur, og jeg tar definitivt på meg min del av skylda for det.

Når jeg er ute, vil jeg nyte. Jeg vil ha god tid, til å sanse og tenke og oppdage. Da hjelper det lite med en lærer og/eller klassekamerater som stadig gnåler om at jeg må sette opp farten, fordi vi skal rekke å nyte og tenke og sanse på den rette måten, i fellesskap og etter de på forhånd fastsatte pedagogiske målene. (Det verste er at jeg har oppdaget at jeg har tatt en del av disse tendensene med meg inn i min egen lærergjerning, men det får vi komme tilbake til siden). I tillegg var det denne baksiden ved å være en einstøing, som jeg ofte kjente på i den tida, og som jeg skrev om i et tidligere innlegg: utenforskapet, og følelsen av å bli forlatt.

«Vent! Ikke gå så fort!»

De ventet, men da jeg endelig tok dem igjen, stort sett på toppen av en eller annen bakke, dønn sliten, hadde de allerede fått hvilt seg og ville videre med det samme.

Man kan bli gal av mindre. I hvert fall sur. Og det ble jeg. Sur, altså. Ikke gal.

Jeg gikk i speideren en periode også. Det innebar hytteturer. Turer jeg grudde meg til. Ikke fordi det var utedo eller hardt underlag eller maur og edderkopper i teltet, men fordi jeg måtte sove sammen med andre. Én ting var lydene (les: snorking eller, som mamma vil insistere på at det var, «høylytt pusting»), men det var ikke bare det det handlet om, det handlet også om et behov for alenehet som ikke ble innfridd. Det var noe med intimiteten, uroen ved å ha andre så tett på. Det var den jeg fant ubehagelig, og til en viss grad gjør fremdeles i dag, selv om jeg nå uten nevneverdige problemer sover sammen med andre når anledningen krever det. Tre uker i køyeseng på firemannsrom i Sivilforsvaret i 2011 gikk bra, tross alt, og jeg gidder ikke bli en sånn som alltid må ha enerom på tur (som det dessuten kreves ekstra betalt for! Eneromstillegget er en torn i singles tilværelse som jeg definitivt kommer til å skrive mer om en dag).

Stressfylte opplevelser som disse tok lenge fra meg turgleden. Lenge innbilte jeg meg at jeg ikke var noe villmarksmenneske, til tross for at jeg tilbrakte store deler av fritida mi i skogen, helt frivillig. Det måtte en friluftslinje på folkehøyskole og noen positive turopplevelser med de riktige menneskene til før jeg forsto at tur er noe langt mer enn bare mas og gnål og høyintensiv kondisjonstrening. Dét og en vikarjobb i barnehage, der jeg igjen alltid utgjorde baktroppen på tur, men denne gangen som ”troppfører” og med et annet perspektiv. Turer i små barns tempo er de mest opplevelsesrike.

I dag velger jeg turkamerater med omhu. De må tåle at jeg er baktropp, og vi må være trygge nok på hverandre til at det er greit at vi går hver for oss i perioder. Jeg har ingen problemer med at du fyker av gårde mot nærmeste fjelltopp eller tar en ekstra runde mens du venter på meg, bare du faktisk venter, og så tar deg tid til en hvil og kanskje en prat når jeg tar deg igjen.

Jeg liker å gå tur, har jeg innsett.

Jeg liker bare ikke å bli mast på.

Kjent syn: Jeg er fremdeles baktropp på tur med mamma.

Ensomhet vs alenehet

Jeg har sans for ordet alenehet. Jeg kom over det for første gang da jeg leste Astri Hognestads bok «Alene – et rom for endring og undring» (som skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning), men konseptet var ikke like nytt. Jeg har oppsøkt aleneheten så lenge jeg kan huske. Som barn og tenåring var jeg egenrådig og bestemt, overhode ikke interessert i å føye meg etter andres uskrevne sosiale spilleregler. Fikk jeg det ikke som jeg ville, ville jeg heller være for meg selv, med bare meg og mitt. Uten at det føltes som noe tap.

Jeg vokste opp i skogkanten. For meg er barndom lukten av jord og bark og vått gress. Jeg kunne tilbringe timevis der ute, alene, bare meg og naturen. Noen av de sterkeste minner jeg har om øyeblikk av pur glede, er å ligge ute under trærne, i blåbærlyngen, med jord under neglene. Å bare være, alene, og likevel ett med alt.

Og, ja, det var omtrent like svulstig som det lyder.

Jeg trengte ikke gå langt. Et av mine favorittsteder lå rett bak huset. Over en bekk og gjennom et kratt og så var du der. Bare et steinkast fra sivilisasjonen, men bak en klynge med trær så du ikke så den. Her var min verden. Av og til inviterte jeg andre dit, men det ble aldri det samme. Når jeg går dit nå, og ser hvordan alt har grodd igjen og hvordan alt er ugjenkallelig borte, kan jeg kjenne på en intens nostalgi, en som nesten gjør fysisk vondt. Jeg har fått nye favorittsteder, men ingen kan helt erstatte de første. Det er som å savne gamle venner.

Jeg tror egentlig jeg foretrakk aleneheten framfor å være sammen med venner, hvor sprøtt og utakknemlig det enn lyder, men det var likevel noe motstridende der. Jeg forsto tidlig at jeg ikke var som de andre, og det var alltid en side ved meg som ønsket å være en del av dem, som lengtet etter vennskap og omgang med jevnaldrende. Jeg hadde noen gode venner i oppveksten, aldri mange av gangen, men givende vennskap, og et par av disse ble nære og rimelig intense. Når folk snakker om å ha møtt sjelefrenden sin, er dette det nærmeste jeg kommer en slik opplevelse. Det må være noe sånt folk finner i en partner, det som får dem til å gi seg hen til en annen, og om jeg finner det igjen en dag skal jeg absolutt vurdere å gi opp singellivet.

Men da skal det være rimelig intenst, altså.

I tenårene ble denne tosidigheten enda tydeligere. Jeg ville jo gjerne være sammen med de andre, henge med de populære, bli invitert på festene, bli sett opp til og beundret. Samtidig var jeg alt annet enn villig til å innrette meg i det eksisterende hierakiet. Den prisen ble etter hvert for høy å betale, og fra og med siste året av ungdomsskolen hadde jeg vel mer eller mindre gitt det opp.

Likevel, vennskap har jeg beholdt. Mine venner fra barne- og ungdomsårene har vist seg mer generøse enn jeg kanskje fortjener. De holder kontakten med meg og inviterer meg ikke bare til bursdagsferiringer og «syforeningstreff», men også til bryllup og babyshowers og andre ting jeg ikke forstår. Jeg setter umåtelig pris på dem. Det er en velsignelse å ha et fellesskap du kan oppsøke når du trenger det, selv om du foretrekker aleneheten.

Som det forhåpentligvis har kommet klart fram her, er ikke alenehet det samme som ensomhet. Det ene kan eksistere uten det andre. Man kan være alene uten å være ensom, slik man kan være ensom omringet av mennesker. Derfor synes jeg man skal være litt forsiktig med å synes synd på folk som er alene. Jeg er redd alt fokuset på ensomhet i media og samfunn (misforstå meg rett, jeg er for all del glad det settes fokus på den ufrivillige ensomheten), kan føre til at vi lett ender opp med å se på mennesker som lever alene, som ofre. At de automatisk er triste og lengter etter fellesskap. Men det er slett ikke alltid tilfelle.

For folk som ikke trives med alenehet (og de finnes), må det virke underlig at andre frivillig oppsøker den. Men noen av oss gjør. Noen av oss er på vårt lykkeligste når vi kan ligge under et tre i skogen, helt for oss selv.

Og bare være.