En feiging flagger

Dette er historien om da jeg feiget ut. Og historien om da jeg heiste et flagg.

 

Det er nå godt og vel en uke siden Skeive Sørlandsdager, som i år ble en rekordstor fargefest jeg kommer til å leve lenge på. Prideparaden på lørdagen var mitt livs tredje, og den første jeg gikk uten reservasjoner eller et fnugg av skam, men tvert imot fylt av et nesten krigersk pågangsmot. «Denne jenta er ferdig med å gå stille i dørene,» sa jeg i min appell på Regnbuetorvet. «Har du noen gang gått stille i dørene?» responderte en venninne etterpå. Hun skulle bare visst.

Jeg har alltid vært høyrøstet, velsignet med min mors kraftige stemme og aldri vært redd for å bruke den. Jeg har dyrket min særhet, gjort det til en sport å gå mot strømmen, og med tida blitt nesten for selvstendig (les: egenrådig). At det skulle være så vanskelig for meg, av alle, å komme ut av skapet, satte meg helt ut.

For jeg turte virkelig ikke.

Jeg var redd for at folk ikke skulle tro meg. At de skulle se på det som enda et forsøk på å få den oppmerksomheten jeg så avgjort liker. Ikke at jeg klandrer dem, i så fall; en stund trodde jeg at det var derfor. Jeg er en late bloomer, jeg var godt over 30 før jeg satte merkelappene skeiv og bifil på meg selv – og livredd for å ta feil.

Så jeg braste ikke ut av skapet i fjorårets parade, slik jeg hadde planlagt, men kom i stedet smygende, gradvis og forsiktig. Den 1. september 2016 la jeg ut en noe kryptisk statusoppdatering på Facebook som mange, men slett ikke alle, forsto, pustet lettet ut da den ble godt tatt imot, og det var det.

I ettertid er jeg glad jeg gjorde det sånn, for jeg begynner å forstå at det kan være mer brutalt å være skeiv her ute på bygda enn jeg først trodde.

Kommunen jeg bor og arbeider i var én av ni Agder-kommuner som ikke ville flagge med regnbueflagget under Skeive Sørlandsdager; ni kommuner, hvorav sju «tilfeldigvis» har en ordfører fra KrF, som tolket flaggreglene hakket strengere enn de andre. De om det. Jeg hadde ikke ventet annet, så skuffet ble jeg egentlig ikke. Jeg er vant til at homofili og transkjønnethet er tema de helst vil unngå her ute. Jeg er vant til at de tar for gitt at jeg som ung og enslig kvinne er på utkikk etter en mann, og til stadig nye tips om tilgjengelige ungkarer. Jeg er vant til det flakkende, usikre, i noen tilfeller rett ut utilpasse blikket deres når jeg en sjelden gang korrigerer dem.

Men at noen snakker om «den livsstilen», «verdier jeg ikke kan stille meg bak» og «den seksuelle utageringen», og så tydelig forteller meg at de a) ikke aner hva de snakker om og b) tar det for gitt at «de homoseksuelle» er «de andre», noen vi ikke kjenner, noen vi ikke trenger å slippe innpå oss eller forholde oss til, det blir jeg aldri vant til. Da dør noe inni meg. Hver gang. Og jeg kjenner angsten. Angsten for å dømmes. Angsten for å ikke være likt. Angsten for at folk går rundt og tenker at jeg er «upassende», et dårlig forbilde for elevene på skolen. Og så kjenner jeg den dårlige samvittigheten. Fordi jeg innser at jeg ikke er noe dårlig forbilde, men snarere ikke et forbilde i det hele tatt, fordi jeg feiger ut og holder kjeft, og lar potensielle skeive elever stå i ilden, udekket og alene.

Og da blir jeg sint. Sint fordi noen er så sta og bakstreverske. Sint fordi noe så i utgangspunktet fint som religion gir grobunn for slikt. Og sint fordi jeg ikke kan gjøre noe med det.

Det er vel å merke seg at jeg personlig ikke har hatt noen leie opplevelser rettet mot meg direkte. Folk er høflige. Men jeg merker en underliggende forventning om at man skal begrense slikt til den private sfæren, ikke gjøre for mye ut av seg, ikke stikke hodet for mye opp og fram. (Skjønt, dette kan selvsagt være likeså mye jantelov. Hva vet jeg).

Det er ingen vits i at de heiser det flagget hvis de ikke kan stille seg bak det. Symboler er bare symboler. Holdninger er langt viktigere. Men man viser ikke gode holdninger ved å ikke snakke om noe. Å ikke si noe er nemlig også å si noe. Veldig høyt.

Kjære bygd i Indre Agder: Det var derfor jeg omsider overkom feigheten og hengte opp flagget mitt. Ikke som politisk ytring, ikke som provokasjon, men som synliggjøring. Vi er her. Vi er blant dere. Og jeg skulle ønske vi slapp å være så usynlige, for det ligger virkelig ikke til min natur å være det.

Det vet alle som kjenner meg.

Singel og sexliv

Yes, I went there…

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å aldri skrive dette innlegget. Jeg er jo lærer, og det er visse sider ved livet mitt jeg ikke ønsker å utsette elevene mine for. Men det siste debattinnlegget fra forfatter og såkalt filosof Nina Karin Monsen om ikke-heterofil seksualitet (eller, i følge henne, mangel på sådan), har provosert meg såpass at jeg er nødt.

Når det er sagt, dette innlegget kommer ikke til å handle om sexlivet mitt. Det er ikke viktig i denne sammenhengen. Det som er viktig er at Monsen rakker ned på sexlivet til mange, mange mennesker når hun, mer eller mindre, tilsiktet eller utilsiktet, hevder at heterofil penetreringssex har en særstilling i forhold til andre former for seksuelt samkvem (og enekvem, dersom det er et ord).

Monsen skriver at samleie og onani ikke kan sidestilles, understreket med den nedlatende replikken om at «heterofile vet iallefall forskjellen», og at det de homoseksuelle bedriver ikke er «ekte» sex, men «gjensidig onani». Jeg misforstår henne muligens litt med vilje nå, men jeg slutter ut fra dette at det enslige gjør alene under dyna (eller for så vidt andre steder), heller ikke er «ekte» sex i hennes øyne.

Jeg er til en viss grad med på resonnementet hennes. Jeg går med på at heterofil penetreringssex og onani ikke er likt. Slik jeg ser det har samleiet to elementer som onani ikke har: 1) den potensielle babyproduksjonen og 2) intimiteten til et annet menneske. Dersom man tenker at sex har én funksjon, og én funksjon alene, nemlig å lage barn, så har hun for så vidt rett i at det heterofile vaginasamleiet står i en særposisjon.

Men jeg tror vi alle kan være enige om at sex er mer enn som så. Dersom det var meningen at det skulle komme en baby hver gang en mann og en kvinne har seg med hverandre, hadde det blitt trangt om plassen temmelig fort. Og dersom det å lage barn var den eneste hensikten med det hele, ville akten vært mer sammenliknbart med dyrs hormonstyrte, mekaniske og følelsesløse parring. Og det er den jo ikke. For de fleste av oss.

Sex er først og fremst deilig, og det er først og fremst derfor vi har det, enten det er med en partner, oss selv eller det batteridrevne leketøyet vårt. Såpass vil jeg hevde. Sex er kos og sex er kjærlighet, og det er pinadø onani også! Den nevnte intimiteten skorter det kanskje på når du er alene, men det betyr ikke at den er forbeholdt heterofile par. Den er absolutt til stede også i andre relasjoner.

Seksualitet er så mye mer enn å bare bedrive god gammeldags inn-ut med en partner av motsatt kjønn. At Nina Karin Monsen ikke anerkjenner det, er bare trist. For henne.

.

.

PS. Jeg er klar over at jeg antagelig har lest Monsens innlegg i verste mening (er det egentlig mulig å lese dritten hun skriver på en annen måte?), for hovedpoenget hennes var vel å fortelle oss at lesbiske, homo- og biseksuelle ikke har en egen seksualitet, og at den i hvert fall ikke er sidestilt med heteroseksualiteten. Det er godt jeg har henne til å fortelle meg at jeg innbiller meg ting når jeg får lyst på «gjensidig onani» med andre kvinner.

«Er du ikke redd for å ende opp helt alene?»

Jeg har tidligere skrevet om aleneheten, som jeg aktivt oppsøker og som hele mitt liv har vært en venn. Jeg nevnte da hvordan den må ses på som adskilt fra ensomheten, som er en helt annen, og ikke ønsket, tilstand. Det er hva dette innlegget handler om.

La oss først og fremst få én ting helt klinkende klart: Jeg ser ikke på ensomhet som en konsekvens av å leve alene. Vi kjenner alle på den fra tid til annen, enten vi lever i parforhold eller ei. Jeg tror heller ikke vi single blir utsatt for den oftere eller mer intenst enn andre. Men selvfølgelig er jeg ensom. Noen ganger. Og selvfølgelig har jeg kjent på skrekken for at den med tida skal komme snikende inn på meg, med større tyngde og kraft enn før. Redselen for at jeg en dag vil angre på de livsvalgene har tatt.

Men, helt ærlig, gjør vi ikke alle det en gang i blant?

Hva føler man egentlig når man føler seg ensom? Det er jo ikke en følelse i seg selv, men snarere en sammensetning av mange ting. For meg er det gjerne en opplevelse av å bli oversett og forlatt, av skuffelse og nedstemthet, av en lengsel etter noe udefinerbart og en oppfatning av å ikke være god nok, av å ikke høre til. Og kanskje først og fremst misunnelse, uten at jeg helt forstår hva denne misunnelsen egentlig retter seg mot.

En periode jeg husker som veldig ensom, var da mine barndomsvenninner og jeg passerte midten av 20-årene, og mange av dem, i motsetning til meg, begynte å etablere seg og få barn. Selv var jeg i ferd med å avslutte studiene mine, uten noen klar plan for den videre framtida, og i tillegg var det trøbbel på hjemmebane. En bror var død noen år tidligere, foreldrene mine var i ferd med å gå fra hverandre, og jeg følte at jeg mistet både sikkerhetsnettet og retningen i livet mitt på en og samme tid. På toppen av dette gjennomgikk altså mine barndomsvenner det jeg da oppfattet som en naturlig utvikling. Livene deres gikk videre, de nådde et «høyere» nivå, de ble «voksne», og de lot meg bli igjen uten å se seg tilbake.

Selvfølgelig var det ikke sånn. Jeg må for all del få slå fast at jeg overhode ikke klandrer dem for noe. Jeg gjorde det ikke den gangen heller, for så vidt, jeg visste godt at de sinte følelsene mine var irrasjonelle og urettferdige. Så jeg klandret meg selv, skammet meg over at jeg følte det sånn, og tenkte mye på hva det egentlig var jeg ønsket meg. Var det egen partner? Egne barn? Var det dét jeg misunte dem?

Da jeg omsider fant svaret på det spørsmålet, ble det bare enda pinligere. For det var faktisk noe så banalt som at jeg misunte dem fellesskapet. Eller, mer konkret, bryllupsinvitasjonene. For jeg ble ikke invitert i bryllupene*. Noe som jeg i dag ser på som helt logisk, i og med at de har store familier og vi tross alt ikke var så nære venner. Jeg viste ikke større interesse for livene deres enn de gjorde for mitt, og det lå nok et snev av anger og selvforrakt under den misunnelsen.

Men så satt man der da, med et forvirret ønske om kjæreste. Forvirret fordi det egentlig ikke var en kjæreste man ville ha, men snarere en bekreftelse på at man var like god, like «voksen» som alle andre.

For det er ikke alltid lett å være «the odd man out». I samtale med andre single har konseptet «parmiddager» ofte dukket opp. Du vet disse middagsselskapene velmenende etablerte venner ikke inviterer deg til, fordi du da «sikkert ville følt deg som femte hjul på vogna». Jeg er overbevist om at de ikke mener noe vondt med det, at de kanskje ikke engang legger merke til utelatelsen selv, men la meg likevel få komme med et råd til par med single venner der ute: Med mindre dere skal kline hele kvelden, kommer vi ikke til å føle oss til overs. Vi er alle voksne. Er du redd vi skal føle oss ensomme, kan jeg garantere at ingenting er mer ensomt enn å ikke bli bedt.

Jeg er tryggere på meg selv nå enn jeg var da. Jeg vet hva jeg ønsker meg ut av livet og at det ikke nødvendigvis er det samme som andre. Jeg vet at min måte å leve på er like akseptert og «voksen» som mine paretablerte venners, og jeg har et bedre forhold til dem nå enn jeg kanskje noen sinne har hatt.

Jeg kan ennå kjenne på ensomhet en gang i blant, og fremdeles blir den ofte pirret av litt banale ting, som når mine gamle studievenner reiser på helgetur uten meg eller, mer overraskende, når venner reiser på danmarksferie med ungene sine. Jeg elsker Danmark, jeg elsker fornøyelsesparker, og aller mest elsker jeg fornøyelsesparker sammen med barn, så egentlig er jeg den ultimate «tanta» å ha med på tur om de skulle trenge avlastning.

Men jeg vet at jeg ikke blir utelatt med vilje. Jeg vet at den som har ansvaret for å forebygge ensomheten, nå eller i framtida, til sjuende og sist er meg selv.

Er du ikke redd for å ende opp helt alene?

Nei, svarer jeg. Ikke nå lenger.

(*Rett skal være rett, jeg ble invitert i et bryllup. Da danset jeg i stua med invitasjonen, og tok den senere fram, om og om igjen, bare for å kjenne gleden over den enda en gang. Med andre ord, til å være så hardnakket bestemt på at jeg aldri skal feire mitt eget, er jeg veldig glad i bryllup).

Oppbyggelig (?) spilleliste for single damer (og menn?)

Det er nok av sanger der ute for enslige kvinner som mistrives med sin sivilstand. (Jeg har fremdeles Renée Zellweger gaulende i vei til «All by myself» i Bridget Jones’ Diary altfor friskt i minne). Det er ikke de jeg vil skrive om nå. Uten å avfeie og bagatellisere andre menneskers følelsesliv, vil jeg i dag heller trekke fram den andre spillelista, nemlig sangene* som ikke degraderer oss til ofre, men tvert i mot hyller vår selvstendighet.

(*Noen vil kanskje bli overrasket over at jeg ikke har tatt med Beyoncés «Single Ladies», men denne sangen går, slik jeg ser det, i nysingel-kvinne-går-ut-for-å-more-seg-bare-så-eksen-skal-se-hva-han-går-glipp-av-kategorien, og de sangene vil jeg ikke ha med her, selv om de for all del kan være bra. Jeg er opptatt av å fremme singellivet som et valgt liv, en ønsket sivilstand, ikke bare noe du midlertidig må ta til takke med fordi typen/dama var kjip).

Anyways, her er (den foreløpige) lista:

 

Natasha Bedingfield – «Single»

Selve singelhymnen! Denne sangen hyller singellivet for det det er: Friheten til å takke nei om tilbudet ikke er godt nok – fordi det ikke er noe som heter «han er bedre enn ingen». Da den kom ut i 2004, var den dessuten et friskt pust i min tilværelse og forblir en skikkelig pick-me-up.

Kort oppsummert: I’m not waiting around for a man to save me / Don’t depend on a guy to validate me / I don’t need to be anyone’s baby / No, I don’t need another half to make me whole

 

Dixie Chicks – «The Long Way Around»

Denne ble «min» omtrent da mine gamle klassevenninner begynte å etablere seg med barn og ektemenn og jeg for en stakket en stund følte meg etterlatt et sted i vår felles fortid. Spesielt linja «I could never follow» traff meg, og snudde det hele om til noe å være stolt av. Dette er en det-er-ingenting-i-veien-med-deg-du-gjør-bare-ting-på-din-måte-sang.

Kort oppsummert: I’ve always found my way somehow / By taking the long way around

 

Lucinda Williams – «Side Of The Road»

Ah, Lucinda… Hun og Mary Chapin Carpenter er girlsa mine (du vet, de jentene som utrolig nok synger om livet ditt, selv om de aldri har møtt deg). Denne er melankolsk, og er vel mer et uttrykk for lengselen etter alenehet enn en ren hyllest til singellivet, men den appellerer absolutt til meg, og symboliserer helt strålende det jeg har prøvd å forklare vennene mine.

Kort oppsummert: If I stray away too far from you / Don’t go and try to find me / It doesn’t mean I don’t love you / It doesn’t mean I won’t come back and stay beside you / It only means I need a little time / To follow that unbroken line / To a place where the wild things grow / To a place where I used to always go

 

ABBA – «That’s Me»

En av ABBAs mindre kjente, men like catchy som resten. Denne er hakket mer kynisk og kan kanskje tolkes til å ha en litt bitter undertone, men det er alltid den jeg henter fram når jeg føler meg sexy og leker femme fatale.

Kort oppsummert: I can’t help my ways / I’m just not the girl to hide my face / I’m Carrie Not-the-kind-of-girl-you’d-marry / That’s me

 

Nelly Furtado – «I’m Like A Bird»

For alle oss som sliter med å holde fokus. Også på partnere. Uten å mene noe vondt med det. (Rart jeg skal føle skam over dette. Gjør menn det?)

Kort oppsummert: And though my love is rare / And though my love is pure / I’m like a bird, I’ll only fly away

 

Destiny’s Child – «Independent Women, Pt. 1»

Om stoltheten ved å være økonomisk uavhengig. En del av meg blir alltid litt fornærmet når folk tøyser med at jeg bør finne meg en rik mann.

Kort oppsummert: If you gonna brag, be sure it’s your money you flaunt / Depend on no one else to get you what you want

 

Brandy Clark – «Girl Next Door»

Nope. Ingen A4-jente her. Move along.

Kort oppsummert: If you want the girl next door, then go next door!

 

Dixie Chicks – «Goodbye Earl»

Må ikke tas for alvorlig, men gøyal er den.

Kort oppsummert: Well, the weeks went by / And spring turned to summer / And summer faded into fall / And it turns out he was a missing person who nobody missed at all!

 

Spilles i bilen på full guffe. Enjoy!

To Mary-er

Jeg hadde engang en grandtante Mary. Hun var min morfars søster, og jeg husker henne egentlig ikke spesielt godt, for jeg traff henne ikke så ofte og hun døde før jeg ble tenåring. Det lille jeg husker var at hun alltid ga oss hjemmestrikkede sokker til jul. Og at hun var ugift.

Jeg hang meg opp i det siste der, minnes jeg. At hun var den eneste tanta i familieselskaper som kom uten en tilhørende onkel. Og et sted på veien må jeg ha plukket opp ideen om at dette var stusselig og «feil». Jeg tenkte mye på kjærligheten i pre-tenårene, ser dere, jeg hadde en idé om at alle til slutt fant den rette og samtidig en redsel for at det likevel ikke skulle skje meg. Og her var denne tanta, et levende bevis på at noen faktisk endte opp alene!

«Det er alltid én som forblir ugift, for å ta seg av de gamle foreldrene.» Det var noe jeg hadde hørt, selv om jeg ikke lenger aner hvor jeg har det fra. Kanskje var det bare noe jeg selv hadde konkludert med, etter å ha lest et ukjent antall bøker der slike gamle ugifte tanter stadig frekventerte. De som aldri var blitt «reddet» bort fra barndomshjemmet av ridderen på den hvite hesten, og måtte slite og streve som hushjelp for sin egen familie. Det var min store skrekk å bli en sånn, for jeg hatet husarbeid.

Noe som fører tankene over på en annen Mary. Nærmere bestemt Mary Bennett, den yngre søsteren til den mer kjente Elizabeth, heltinnen i Jane Austens «Stolthet og fordom». Kort oppsummert handler boka om fem søstre som skal omsettes som kveg. Helst i går. De er nemlig kvinner og kvinner har ikke arverett, derfor er giftemål eneste måte å sikre seg økonomisk på. Desperat mannejakt ensues.

Lucy Briers som Mary Bennett i «Stolthet og fordom» (1995)

Hovedfokuset er på Elizabeth og den eldste søsteren, Jane, og de blir da etter mye om og men gift med et par grepa karer (etter 1800-tallets standard). Det samme blir den yngste søsteren, Lydia, med en ikke fullt så grepa kar, (men det viktigste er jo å bli gift, må vite!). Den etterhvert så berømte romansen mellom Lizzie og den mystiske Mr Darcy har vel for lengst blitt analysert i hjel, så den gidder jeg ikke bruke tid på. For personen jeg festet meg ved, var som nevnt Mary. Mellomsøsteren. Den kjedelige søsteren. Den grå søsteren. Den uintelligente, talentløse søsteren. Som ingen gadd å finne en mann til. Hva skulle det tjene til? Hun var jo kjedelig. Og grå. Og uintelligent. Nevnte jeg talentløs?

«Det er alltid én som forblir ugift, for å ta seg av de gamle foreldrene.»

Å, som jeg hadde vondt av henne!

Men – burde jeg egentlig det? Jane Austen selv var peppermø, det samme var søsteren hennes. Det er slett ikke sikkert at hun syntes at hun overlot Mary til en grusom skjebne.

Og her sitter jeg altså. På god vei til å bli som de to Mary-ene. Men jeg strikker ikke sokker. Jeg er ikke kjedelig, grå, uintelligent og talentløs. Og jeg er vitterlig ikke hushjelp for min egen familie heller! Jeg har blitt eldre, klokere, tryggere i meg selv. Jeg vet at livet alene ikke nødvendigvis er trist, og jeg vet at min sivilstatus ikke definerer meg.

Grandtante Mary var singel. Men det var bare én side ved henne. Jeg skulle ønske jeg hadde blitt bedre kjent med noen av de andre.

Møykjæringsvise

Et av de festligste synonymene til peppermø jeg vet om, er møykjerring, et av disse mange negativt ladede ordene vi er nødt til å ta tilbake. Og en av de beste folkevisene der ute, er «Møykjæringsvise». Kvinnemennesket i sangen fatter ikke at hun i den svimlende alder av 26 fremdeles er ugift, og drønner på med hvilken god catch hun faktisk er, med kyr på båsen og en smekkfull kiste med klær og så videre. Til slutt ser hun likevel friheten hun er velsignet med og synger videre om hvordan hun skal drikke brennevin og røyke pipe og «tidi drive», med eller uten mann.

 

Blir vel neppe Idol neste på meg, men jeg synger nå med den stemmen jeg har. (Jeg er en «gang-traller», det er bare å spørre de jeg jobber med).

(Trad.)

Snart e eg seks og tjuge
åri dei e så drjuge
ikkje trudde eg den tid då eg var ung
giftelykka skulle falle meg så tung
belarar eg venta mange

åri dei e so mange
møykjæring må eg gange
ikkje kan eg skjønne hoss det heve seg
at dei gutar ikkje bela vil te meg
hu meg hoss e det laga

fir-femtjug eg heve
ringar og sylju gjeve
klæir eg hev av silkje og ull
kista mi den e smekkande full
skinnfellar hev eg mange

Kyri hev eg på båsen
her uppe hjå Halvor Åsen
sauir hev eg på stadine ni
sume stad ein og sume stad tri
endå kom han den dåsen

fær eg so ingjen aen
fær eg vel tole skaen
so ska eg drikke brennevin dess meir
snuse og røykje piper utav leir
so ska eg nok tidi drive

 

Sa ho!

Kjære deg, ikke vent med å leve

Jeg kom over dette bildet på instagram forleden dag, og det gjør meg både deppa og frustrert. Deppa fordi jeg synes det er smertelig trist når folk lengter etter en partner, og frustrerende fordi de ofte virker så fastlåst i savnet sitt.

(Bildet er forresten fra bloggen Norske hemmeligheter. Fantastisk side, anbefaler alle å sjekke den ut!).

Det er få mennesker jeg har så lite tålmodighet med enn de som konstant gnåler etter kjæreste, noe jeg selvsagt innser henger sammen med at jeg er så tilfreds med å være singel selv. Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men jeg tror kanskje det har noe med at jeg føler at de rakker ned på min måte å leve på, if you get my grip. At når de klager så høylytt over å være enslige, styrker de samtidig ideen om at dette er feil, en grusom skjebne, et lyte som må rettes opp. De blir selve klisjeen på single, ulykkelige mennesker, og jeg vet at det kan virke utrolig ufølsomt, men jeg får virkelig lyst til å filleriste sånne folk:

«Slutt å spille offer! Ser du ikke hvor godt livet kan være? Ser du ikke den unike muligheten du har til personlig vekst, til å lære deg selv å kjenne? Og du framstår ikke akkurat tiltrekkende nå, bare så du vet det. Hvem tror du vil falle for en så bitter og selvmedlidende person? Tro meg, den partneren vil du ikke ha!»

God oppdragelse og vanlig høflighet er det eneste som så langt har hindret meg i å faktisk si disse tingene til noen.

Samtidig forstår jeg jo at ikke alle er som meg. Jeg er 100% oppriktig når jeg sier at jeg trives med å være alene, men for noen må det jo være minst like vanskelig å forstå som den desperate lengselen etter en partner er for meg. Vi er forskjellige. Og her slår den inn, den delen av meg som bare blir trist av å høre ting som på bildet her. For jeg har også sympati med de som lengter, jeg har det.

Og det er lov å lengte, og det er lov å lete. Men, kjære deg, ikke vent med å leve! Reis til Paris. Gå på konserter, eller på museer, om du er som meg og det er mer din greie. Gå på kino. Test ut den nye restauranten.

Det er ikke nedfelt i noen lov at man må være to om det.

Mine single og barnløse søstre: Handelsstanden vil ha oss til å tro at vi mangler noe!

I disse dager markerer handelsstanden to merkedager som ikke angår meg: morsdag og valentinsdagen. Jeg klarer ikke å bli enig med meg selv om hva jeg egentlig mener om dette. På en side er det sikkert hyggelig for dem det gjelder, og uansett en temmelig uviktig ting å hisse seg opp over, så det havner lett i samme bås som hunder og svart kaffe: Jeg verken liker eller misliker det.

Jeg har for lengst lært meg å ignorere plakatene og vindusutstillingene. Det jeg derimot ikke klarer å ignorere er all opptakten på sosiale medier, der mine ufrivillig single bekjente tilsynelatende lider mer enn ellers. Vi har alt fra ukamuflerte rop om hjelp, typ «Hvor er alle de bra mennene?!» og «Alene på Valentine’s i år igjen!!! Nå har jeg vært singel i treeeee år!!!! Wæææh! (gråtende emoji)», til ”morsomme” kjedestatusoppdateringer á la «Trykk liker dersom du ville datet meg. Sett dette på statusen din, så ser du hvor mange hemmelige beundrere du har». (Virker totalt mot sin hensikt, begge deler. Tro meg, dette kan jeg en del om).

Forresten, får de først kjæreste, blir de verre. Da spyr de sine lykkehormonbefengte klisjeer ut over feeden min, i et regn av hjerter og kyssetruter, patosfylte beskrivelser av sin utkårede som mest av alt gir meg lyst til å skrike inn i en pute. Av flauhet. På deres vegne. Som jeg var inne på i forrige innlegg, så er jeg veldig glad i forelskelser, men det blir så ufrivillig komisk sett fra utsiden. Verst er det med seriemonogamistene. Vi andre har jo ikke glemt at de beskrev et helt annet menneske med de nøyaktig samme ordene i fjor…

Mine mer etablerte bekjentskaper er mer nøysomme i sine hyllester av partneren, men de har til gjengjeld en tendens til å dra inn veldig hverdagslige ting. «Du er en fantastisk far for våre barn», «Takk for at du tar klesvasken, #hverdagslykke». Jeg vet ikke om jeg synes denne utviklingen er fin eller litt trist, jeg…

Men jeg digresserer!

Selvsagt er det lett å sitte her på sin høye hest og kritisere. Jeg hadde muligens vært like tullerusk, jeg, om livet hadde villet seg annerledes. Og det er jo ikke vennene mine jeg irriterer meg over, når alt kommer til alt, det er all hypen, all denne avsindige dyrkinga av kjærligheten som alle med et snev av forretningsteft prøver å utnytte. Kort, blomster, sjokolade, smykker, romantiske helgeturer… Bare så de enslige skal føle seg enda mer alene, og de i parforhold skal ha noe å måle partnerens hengivenhet opp mot.

Selv ble jeg kurert for valentines det året bestevenninna mi og jeg bestemte oss for å bare ha det gøy med hele greia og gjøre stas på hverandre isteden. Vi lot som om vi var italienske fløtepuser (jeg var Gianluigi og hun Francesco), og moret oss stort over kreative gaver og noen hysterisk morsomme kort på google-translate-italiensk. Jeg smiler bare jeg tenker på det.

Etter det ble det lettere å ikke ta opplegget så alvorlig, og jeg synes helt ærlig at ingen andre bør gjøre det heller. Det blir bare stress, enten du er i et forhold eller er enslig, om du skal vurdere livet ditt etter de klisjeene.

 «En mor er en superhelt i forkledning.»

Morsdagen har en lengre tradisjon hos oss, og på mange måter liker jeg den bedre (eller er litt mindre likegyldig til, alt etter som). Jeg setter umåtelig pris på min egen mamma, og synes absolutt hun fortjener både anerkjennelse og oppmerksomhet, og det på alle årets dager.

Morsdagen var opprinnelig en feiring av amerikanske Ann Maria Reeves Jarvis (1832–1905), som sammen med andre kvinner hadde arbeidet for å bedre de sanitære forholdene for soldater på begge sider av den amerikanske borgerkrigen, og senere for fred og forsoning. Med andre ord, grepa kvinnfolk som faktisk utrettet noe! Nå har det derimot blitt en sukkersøt smørje av rosa kort og ”Verdens beste mamma”-krus, og jeg vet ikke helt om jeg kjøper denne ideen om at kvinner skal hylles helt ukritisk bare for å ha gjort noe så alminnelig som å få barn. «En mor er en superhelt i forkledning,» står det på et av de nevnte kortene. Synd å si det, og kanskje er jeg vel kynisk nå, men du blir ikke automatisk et bedre menneske av å presse ut en unge. Det er mange mødre der ute som er alt annet enn superhelter, akkurat som det finnes en drøss av heltemodige og omsorgsfulle kvinner uten barn.

Og her er vi ved sakens kjerne: Det eneste virkelig irriterende ved disse merkedagene er nettopp det at de er så ekskluderende. Fordi vi som er både barnløse og enslige ikke har noen tilsvarende dager som hyller oss og vår tilfeldige tilværelse*, ender hele greia med å bli enda en ting som bygger opp under den tåpelige og grunnløse ideen om at våre liv – og vi – er ufullstendige.

Ene og alene for at handelsstanden skal selge noen flere kort.

 

* Jeg foreslår å innføre «Eneståendes dag» og «Dagen for de som frivillig har bidratt til å begrense befolkningseksplosjonen». Det måtte jo være en gullgruve for de som tjener penger på sånt.

Men det er jo så deilig å forelske seg!

Visst er det deilig å forelske seg! Jeg gjør det stadig vekk. Og jeg er bifil, så jeg forelsker meg i både kvinner og menn – en lang rekke vidunderlige mennesker som streifer livet mitt i kortere eller lengre perioder. Noen har flørtet tilbake, andre har aldri fått vite hvor godt jeg likte dem, noen ytterst få har gitt meg hjertesorg. Men de har alle beriket min tilværelse, også lenge etter at de forlot den.

Å leve som singel, og foretrekke det, er ikke det samme som å være følelsesmessig avstumpet. Jeg blir like ør, jeg, som alle andre, når fenyletylaminen oversvømmer hjernen. Det bare stopper gjerne der, og utvikler seg ikke til noe mer. Uten at det nødvendigvis er så farlig.

Da jeg var yngre og fremdeles trodde at å finne meg en kjæreste var eneste veien til virkelig lykke, var forelskelse ofte ensbetydende med stress. «Nå da,» tenkte jeg hver gang en ny person fikk det til å kile i magen min, «er dette Den Rette?» Og så endte jeg opp med å tenke altfor mye på det, eller bli så redd for at også denne skulle glippe at jeg ble altfor oppjaget og pågående. Jeg lærte på den harde måten at det er en ytterst dårlig taktikk å være klengete og desperat.

Nå som tanken på et liv som ugift ikke lenger skremmer meg, har jeg derimot lært å sette pris på forelskelsen. Den er en energi- og selvtillitsboost uten sidestykke, og jeg nyter den i fulle drag hver gang jeg får gleden av å oppleve den. Wikipedia definerer det godt: «Infatuation or being smitten is the state of being carried away by an unreasoned passion», grovt oversatt «å la seg rive med av en irrasjonell lidenskap».

Med andre ord, den trenger ikke å gi mening. Den behøver ikke å analyseres i hjel. Den må ikke nødvendigvis lede til noe mer. Den er herlig i seg selv.