Litt om penger, luksus og en kvinnes pryd

«Du som ikke har barn må jo være stinn av penger.»

Replikken kom fra en kollega, etter at jeg en dag hadde klaget i lunsjen over hvor vanskelig det er å spare.

Jo da, jeg svømmer i penger, og egoistisk og selvsentrert som jeg er, bruker jeg alt sammen opp på luksus til meg selv … … … (<– sarkasme).

Spøk til side, jeg skal innrømme at det var først etter at den replikken falt, at jeg innså at jeg ikke har det trangt. Etter å ha levd så mange år som student, og følgelig vent meg til å ha dårlig råd, hadde det rett og slett ikke gått opp for meg at jeg nå faktisk har det ganske greit økonomisk. Jeg tjener vel rundt det nasjonale gjennomsnittet, jeg leier en billig hybel, har ikke huslån eller, som nevnt, noe forsørgeransvar. Jeg burde ikke klage.

Jeg gikk rett i forsvarsposisjon likevel, og insisterte på at jeg overhode ikke lever noe ekstravagant liv, og slett ikke har råd til alt jeg ønsker meg. «Hva bruker du alle pengene på da?» fortsatte kollegaen. Jeg ble svar skyldig. Og lærte enda en viktig ting. Nemlig at jeg har det så bra at jeg ikke behøver å snu på hver krone.

Og vet du noe? Jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Det er mine penger. Jeg har tjent dem. Jeg har valgt å leve som jeg gjør. Andre har valgt annerledes. Sånn er det. Jeg har ingen problemer med å bruke mine penger på det jeg har lyst på.

Det hadde selvfølgelig stilt seg helt annerledes om det hadde vært noen andres penger. Jeg kan ikke se for meg at jeg på sikt hadde klart å leve på andre. Det strider imot min verdighet å ikke være økonomisk uavhengig, og det kan godt være at andre ser annerledes på dette også, men sånn har nå jeg det, og det henger nok sammen med hvordan jeg er oppdratt.

Da jeg var tenåring var det nemlig spesielt to ting faren min var opptatt av å hamre inn i meg: 1. Ikke begynn med narkotika. Og 2. Aldri kjøp noe på kreditt. Det er formaninger jeg enn så lenge har levd etter, og jeg vil derfor ikke si at jeg på noen måte sløser med pengene mine eller lever over evne. Jeg betaler regningene mine på tida, budsjetterer (om enn litt løst), og tar meg ikke råd når jeg ikke har råd. Den største forskjellen, vil jeg tro, på meg og jevnaldrende småbarnsmødre med digre huslån, er at jeg i større grad enn dem foretar noen (ikke altfor store) impulskjøp.

Den eneste form for luksus jeg skamløst unner meg, og som jeg (i følge mamma) bruker mer penger enn nødvendig på, er frisørbesøk. Hver sjette uke eller så drar jeg til Malin hos Duo Frisører og gir henne (forholdsvis) frie tøyler. Jeg legger omtrent like mye tid og krefter ned i prosessen med å finne en god frisør som andre bruker på å finne kjæreste, for håret er som sagt en kvinnes pryd (og i hvert fall mitt hår!), og jeg lar ikke hvem som helst røre det!

Det er Malins fortjeneste at jeg har sett ulastelig ut på håret de siste par årene

Det er altså Malins fortjeneste at jeg har sett ulastelig ut på håret de siste par årene, selv når det meste annet har gått opp og ned. Og selv om det ikke ser sånn ut når hun er ferdig med å utføre magien sin, så har jeg mye hår, med rare virvler og underlig fall, så du skal ikke kimse av den jobben hun har gjort. Hun er også sabla grei å løse verdensproblemer med. Jeg anbefaler henne virkelig. Du kan bestille time her.

Bare ikke gjør henne så opptatt at hun ikke har tid til meg. Jeg trenger luk$u$en min!

Send In The Clowns – eller akrobatene

Jeg fikk et innfall om å gå på sirkus. Så da gjorde jeg det.

Det er synd å gå glipp av ting bare fordi man er én. Jeg sier det ofte, men er ikke alltid så flink til å leve etter det. Det krever litt av deg å møte opp alene på arenaer som utvilsomt legger opp til at de skal oppleves i fellesskap med andre. Jeg øver meg på det likevel.

Jeg besøkte Sirkus Jesper i Dyreparken i fjor sommer, og det var en opplevelse som satte i gang et ras av nostalgi i meg. Jeg har som så mange andre noen flyktige minner fra barndommen om sirkus. Jeg husker mørket og sukkerspinnet og den stikkende elefantsnabelen jeg fikk lov til å røre (dette var før dyrehold i sirkus ble big politics, mind you), jeg husker klovnene som laget hysterisk komikk ned noe så enkelt som en planke, de gjennomspiddede damene og ikke minst akrobatene.

Å, som jeg drømte om å være akrobat! … Vel, egentlig var det nok de glitrende kostymene jeg ønsket meg, for tro meg, jeg verken hadde eller har noe som helst anlegg for å svinge og snurre oppunder teltduken. Jeg er kanskje den minst atletiske personen jeg kjenner (noe alle som så meg «hoppe bukk» i gymtimen nok skriver under på), og dessuten angrepet av intens høydeskrekk. Dårlig utgangspunkt, med andre ord.

Langfredag fikk jeg altså øye på teltet til Cirkus Arnardo ved travparken i Kristiansand, og fikk lyst til oppleve dette nostalgirushet igjen. Jeg innrømmer at jeg vrengte hjernen i jakt på noen unger å invitere med, men småsøsknene mine var bortreist og hadde dessuten sett showet før, så jeg ga det opp og satte nøkkelen i bilen for å kjøre hjem. Jeg kom så langt som til Sørlandssenteret før jeg ombestemte meg. Jeg hadde jo lovet meg selv å ikke la meg begrense! Det var jo en av grunnene til at jeg i det hele tatt startet denne bloggen. Så jeg vendte om, kjørte tilbake og kjøpte billett til forestillinga samme ettermiddag.

Følgende tekstmeldinger ble deretter utvekslet mellom mamma og meg:

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke svaret hennes. Det kan jo se ut som om hun har helgardert seg.

Men jeg koste meg, jeg. Sirkus er nok mer magisk når du er fire, men imponerende er det uansett, og du skal være temmelig kald for å ikke la deg rive med av barnas begeistring. Sukkerspinn er fremdeles sukkerspinn, og slapstick er fremdeles slapstick, og akrobatene…

akrobatene, akrobatene… Kudos til Adelina & Alex som får noe som utvilsomt er beinhardt til å se så uanstrengt og sexy ut! Og hun hadde forresten et deilig, glitrende kostyme på.

Det som er

Mitt forrige innlegg var preget av en del melankoli, så det er vel på sin plass med et som heller fokuserer på de positive tingene i livet.

Jeg fylte 34 år den 4. april, og i dagene siden har verden på mange måter vært et trist sted. Vi snakker gassangrep på syriske sivile, påfølgende missiler (courtesy of den oransje mannsjåvinisten i Det hvite hus), en grufull terrorhandling i Stockholm og nå sist en massakre på kristne i Egypt. Men det skjer gode ting rundt meg også. Våren er i full anmarsj her sør, det spirer, sommerdekkene er på, og to av mine venninner har født hver sin skjønne datter. Jeg har vært hos pappa og hjulpet til med å fjerne kvist fra det kommende sauebeitet, og det fikk meg til å tenke at av og til må man renske opp i ting. Rykke bort det gamle for at det nye skal gro.

Av og til må man, i likhet med livet, gå videre.

*

I møte med nye bekjentskaper kommer jeg av og til i skade for å si at jeg ikke har familie. Jeg mener selvfølgelig at jeg ikke har partner og barn, og at dét skulle bety at jeg ikke har familie, er selvsagt bare tull. Jeg har mamma og min voksne helbror, som jeg har spist frokost med hver dag denne helga. Jeg har pappa og mine små halvsøsken: en bror og en søster på snart åtte. Kloke, empatiske unger som stadig minner meg på hvor bra jeg kan være. Og i går holdt de et forsinket bursdagsselskap for meg.

Bursdagskake: Jeg lover, den smakte like godt som den ser ut

Det har vært en krevende uke, men livet er godt likevel. Og livet er nå, og det som har vært, det har vært, og det som kommer, det kommer når det kommer.

Ikke at man ikke skal unne seg å se framover. For godt og vel ti år siden, da livet mitt var på det svarteste, fikk jeg et råd av en lege: Alltid ha noe å glede deg til. Det behøver ikke være noe stort, men ha alltid noe i bakhånd som du kan se fram mot. Og når lillesøster sniker seg ut av senga, kommer opp i sofaen til meg, kryper tett inntil og hvisker «i sommer vil jeg kjøre karusell, og jeg vil at du skal være med»

– ja, da vet jeg at det er håp ❤

Det som kunne ha vært

I dag skulle broren min ha fylt 31.

Jeg mener bestemt at veien til lykke ligger i å akseptere livet som det er og ikke som det kunne eller burde ha vært. Men på dager som denne tillater jeg meg likevel å både være litt nostalgisk og å fabulere over det som aldri ble noe av.

Han var 17 da han døde og kommer aldri til å bli eldre. Det stopper meg ikke i å prøve å forestille meg hvordan han ville sett ut nå. Hva han hadde jobbet med. Om han hadde hatt partner. Om han hadde gitt våre foreldre det jeg selv ikke makter å gi dem, nemlig barnebarn.

Han var 17 da han døde, og den hendelsen delte livet mitt i to. Det er et FØR og det er et ETTER, og noen ganger tar jeg meg selv i å tenke at FØR og ETTER ikke har noe med hverandre å gjøre. At alt startet på nytt, med et helt nytt sett med regler. Hvor mye hadde vel ikke vært annerledes om det aldri hadde skjedd? Hadde foreldrene mine fremdeles holdt sammen? Og slike tankebaner fører meg alltid til et interessant spørsmål: Ville du byttet bort det du har med det du hadde? For pappas nye ekteskap har resultert i to nye småsøsken. Og om min døde bror hadde vært her, hadde de? Jeg tror ikke det. Og den tanken er umulig.

Ville du byttet bort det du har med det du kunne hatt?

Det er et valg jeg slipper å ta. Heldigvis.

Én ting har jeg lært: I sorgen ligger også en dårlig samvittighet over å ha gått videre.

Før Sivilforsvaret tar deg

I forrige uke var jeg på øvelse i Sivilforsvaret. Det er uten tvil noe av det mest meningsfylte jeg bruker tida mi på.

Trodde du at Sivilforsvaret var for barnløse kvinner over 28? Jeg har en god nyhet til deg: Barn er ingen hindring! Du kan fremdeles være med.

Undertegnede under Triplex-øvelsen 2016. Jeg hadde vært på i 38 timer da bildet ble tatt. Ikke at man kan se det…

Selv om jeg er selve legemliggjørelsen av denne usedvanlig slitesterke myten, singel og barnløs og godt forbi 28 som jeg er, vil jeg absolutt ikke kalle meg en typisk tjenestepliktig av den grunn. Sannheten er at det ikke er noen typisk tjenestepliktig i Sivilforsvaret. Vi kommer fra enhver tenkelige bakgrunn, vi er bosatt i by og bygd, vi er kvinner og menn, gifte og ugifte, religiøse og ikke-religiøse, høye og lave, vi stemmer til venstre og til høyre og til sentrum, vi er lærere, elektrikere, tømrere, daglige ledere, frisører, lastebilsjåfører og meteorologer. Noen av oss kan bære fem tunge sandsekker, andre (*kremt*) klarer knapt å slepe på én. Det eneste vi alle har til felles er at vi en dag fikk et brev i postkassa, og i motsetning til hva du kanskje har hørt, har du altså ikke immunitet fra å få det brevet selv om du har produsert avkom.

Heldigvis, skal du tenke. For du trenger oss. Og skulle du være så heldig å bli plukket ut til å bli en av oss, håper jeg du griper den sjansen med begge hender og et åpent sinn.

Jeg har vært mannskap i Sivilforsvaret siden 2011, lagfører siden 2015, og jenta som slepte sin første sandsekk på grunnkurset i Starum leir i Østre Toten, ante nok ikke da hvor viktig det ville bli for henne. Hvor mye hun skulle lære, om slangeutlegg, Ziegler-pumper og brannslokking, om førstehjelp og krisehåndtering, om kart og kompass, samarbeid og kommunikasjon, og mest av alt, en hel del om seg selv. Hun visste ikke hvor mye hun skulle le. For når du vasser til knes i snø, slepende på en flere hundre kilos pumpe opp en skråning for å slukke en fiktiv skogbrann, ikler deg hazmatdrakt og vernemaske og ser ut som noe hentet fra en skrekkfilm (eventuelt et psykedelisk barne-tv-program), eller spiser posevarmet lapskaus til middag for tredje gang på like mange dager, ja, da er det galgenhumor som får deg gjennom det.

Gigantiske teletubbies – et vanlig syn i Sivilforsvaret

Skjemt til side, jeg er utrolig stolt av å få bære denne uniformen. Å ta på meg den er kanskje noe av det mest meningsfylte jeg gjør. For dersom du er usikker på hva Sivilforsvaret faktisk driver med, så er det altså vi som bistår og forsterker nød- og beredskapsetatene ved hendelser som for eksempel skogbrann og søk etter savnede. Vi trener også på å ivareta sivilbefolkningens behov for beskyttelse i tilfelle krig og terror. (Du vet den der «viktig melding, søk informasjon»-alarmen folk tror er en flyalarm). Det er riktignok ikke mye ære og anerkjennelse å hente i det, mange vet ikke engang at vi eksisterer, og det er synd.

Det er også synd at den økonomiske godtgjørelsen er så lav. Selv får jeg permisjon med full lønn fra jobben når jeg er i øvelse eller innsats, men kommunalt ansatte uten forsørgeransvar, ansatte i privat sektor og selvstendig næringsdrivende er ikke like heldige. Kompensasjonstilleggene for tapt inntekt er altfor lave, og det er virkelig ille at folk som gjør en så god og viktig innsats, skal tape penger på å gjøre det. Justis- og beredskapsdepartementet har en konseptutredning om Sivilforsvaret ute på høring nå, og forhåpentligvis vil svarene på den gi oss bedre kår i framtida. Det er alle tjent med.

Første møte med Sivilforsvaret høsten 2011, i den gamle uniformen (som for øvrig kom i to størrelser: For Trang og For Stor)

For jeg stiller gjerne opp på søk når din gamle, demente svigerfar ikke kommer hjem fra tur. Jeg kommer med de svintunge sandsekkene når kjelleren din er truet av flom, og de like tunge brannslangene når skogbrannen nærmer seg hytta di. Jeg vil bidra med all den kompetansen jeg måtte ha om, Gud forby, Norge igjen blir råket av terrorhandlinger eller krig. Som en av de andre innkalte på mitt aller første informasjonsmøte sa: «Vi forventer alle hjelp når noe dramatisk skjer, men noen må faktisk gjøre den jobben. Nå ville det seg sånn at det ble oss.»

Det ble meg. Det lever jeg veldig godt med. Jeg er glad og stolt over å få gjøre den. Folk må bare ikke tro at den gjør seg selv.