Kjære A.

Vi kjenner ikke hverandre, men jeg vet hvem du er og jeg har tenkt mye på deg det siste døgnet. Jeg er nemlig også storesøster. Til en bror som ikke lever lenger. En bror som døde brått da han var 17, og jeg var 20.

Jeg skal ikke påstå at jeg vet hvordan du har det, for det gjør jeg ikke. Alle føler på sorg og sjokk på sitt eget vis. Jeg tror det kan oppleves veldig forskjellig, og at alle reaksjonene og følelsene er akkurat like riktige og naturlige. Du skal ikke skamme deg over dem, uansett hvor forferdelige og malplasserte de måtte virke.

Kanskje føler du dyp, altoppslukende fortvilelse, kanskje sinne og raseri. Kanskje er du nummen, som om alt inni deg har stoppet opp. Kanskje reagerer du helt annerledes enn du trodde du skulle. Kanskje kjenner du ikke deg selv igjen.

Slik var det for meg. Jeg husker følelsen av å falle, følelsen av at sikkerhetsnettet under meg raknet og ikke lenger kunne ta meg i mot. Jeg kjente også skuffelse, hvor sprøtt det enn lyder. En av mine første reaksjoner på dødsfallet var noe tilnærmet en irritasjon over at livet ikke skulle bli som jeg hadde planlagt det. Jeg trodde jo at vi aldri skulle bli glade igjen, og jeg var – og er – så glad i å være glad. Jeg så for meg at alle framtidige milepæler – brylluper og barnedåp og bursdager – skulle bli nitriste affærer hvor alle bare gråt over han som ikke var tilstede. Jeg skammet meg over disse tankene allerede mens jeg hadde dem. Hvor absurd og respektløst var det ikke å sitte der og sørge over sitt eget eventuelle, framtidige bryllup når broren min nettopp var død! Men nå ser jeg annerledes på det. Det var en reaksjon, en av mange, og jeg hadde like stor rett til å reagere, på mitt vis, som alle andre. Slik du har.

Du vil kanskje oppleve at dine foreldres sorg og din utarter seg forskjellig, at den endres og går over i nye faser i utakt og ulike retninger. Det er skremmende å se sin mor og far gå i kne. De har vært din trygge havn, men når de ikke engang kan trøste seg selv, hvordan skal de da kunne trøste deg? Jeg husker altfor godt hvor frustrerende vondt det var. Jeg forsto jo at de var knust, jeg forsto jo at jeg måtte gi dem tid, likevel husker jeg at jeg skrek til mamma at hun ennå hadde to levende barn og det var på høy tid at hun ga oss litt oppmerksomhet. Fra et rasjonelt ståsted ser jeg jo at det ikke var så enkelt for henne. Da er det viktig at du søker hjelp og trøst et annet sted, for det trenger du, og det fortjener du.

Det kan være ensomt å sørge over et søsken. Det er skrevet utallige bøker og avhandlinger om foreldres sorg over å miste et barn, men langt i fra så mye om sorgen over å miste en bror eller søster. Jeg tror ikke de kan sammenliknes. Jeg tror ikke de skal sammenliknes. Men du skal ikke være redd for å anerkjenne din egen sorg. Den er reell og vond, den også, selv om det kan virke som om oppmerksomheten fra omverdenen er rettet mer mot dine foreldre, og selv om du kanskje selv tenker, slik jeg gjorde, at det er viktigere for deg å ta vare på dem nå. Selv fant jeg stor hjelp i en sorggruppe for unge. Vurder det om du får muligheten til å delta i en sånn. Det er ikke så trist som det høres ut 🙂

For meg har det gått fjorten år nå. Sorgen over broren min er ikke lenger rå og kvelende. Bare av og til dukker den opp, i små brutale blaff, slik som nå, når nye hendelser rykker i de gamle sårene. I dag har jeg grått, over ham og for deg. Samtidig kan jeg fortelle deg at jeg har blitt glad igjen. Livet ble ikke som jeg hadde planlagt, men jeg har et godt liv. Savnet er der, kanskje spesielt savnet over det som kunne ha vært, over framtida vi ikke fikk sammen, over barna jeg kunne ha vært tante til. Men mest tenker jeg på ham i glede og takknemlighet.

Et av de sterkeste minnene jeg har fra de første forferdelige dagene, er følelsen av å være omsluttet av kjærlighet. Jeg tror og håper at du også har fine mennesker rundt deg nå. La dem bære deg. Du kommer gjennom dette.

Jeg ønsker deg alt godt.

 

Stine

Det som er

Mitt forrige innlegg var preget av en del melankoli, så det er vel på sin plass med et som heller fokuserer på de positive tingene i livet.

Jeg fylte 34 år den 4. april, og i dagene siden har verden på mange måter vært et trist sted. Vi snakker gassangrep på syriske sivile, påfølgende missiler (courtesy of den oransje mannsjåvinisten i Det hvite hus), en grufull terrorhandling i Stockholm og nå sist en massakre på kristne i Egypt. Men det skjer gode ting rundt meg også. Våren er i full anmarsj her sør, det spirer, sommerdekkene er på, og to av mine venninner har født hver sin skjønne datter. Jeg har vært hos pappa og hjulpet til med å fjerne kvist fra det kommende sauebeitet, og det fikk meg til å tenke at av og til må man renske opp i ting. Rykke bort det gamle for at det nye skal gro.

Av og til må man, i likhet med livet, gå videre.

*

I møte med nye bekjentskaper kommer jeg av og til i skade for å si at jeg ikke har familie. Jeg mener selvfølgelig at jeg ikke har partner og barn, og at dét skulle bety at jeg ikke har familie, er selvsagt bare tull. Jeg har mamma og min voksne helbror, som jeg har spist frokost med hver dag denne helga. Jeg har pappa og mine små halvsøsken: en bror og en søster på snart åtte. Kloke, empatiske unger som stadig minner meg på hvor bra jeg kan være. Og i går holdt de et forsinket bursdagsselskap for meg.

Bursdagskake: Jeg lover, den smakte like godt som den ser ut

Det har vært en krevende uke, men livet er godt likevel. Og livet er nå, og det som har vært, det har vært, og det som kommer, det kommer når det kommer.

Ikke at man ikke skal unne seg å se framover. For godt og vel ti år siden, da livet mitt var på det svarteste, fikk jeg et råd av en lege: Alltid ha noe å glede deg til. Det behøver ikke være noe stort, men ha alltid noe i bakhånd som du kan se fram mot. Og når lillesøster sniker seg ut av senga, kommer opp i sofaen til meg, kryper tett inntil og hvisker «i sommer vil jeg kjøre karusell, og jeg vil at du skal være med»

– ja, da vet jeg at det er håp ❤

Bokomtale: «Evig barnefri»

Jeg ønsker meg ikke barn.

Provosert?

Overraskende mange blir det.

Kanskje var det derfor jeg brukte så lang tid på å innrømme for meg selv at det «ønsket» jeg hadde om barn, slett ikke var noe ønske, men snarere en mer eller mindre innlært idé om at slikt må til i et «voksent» liv? Jeg trodde lenge at det var noe som bare ville skje av seg selv; jeg ville møte en mann, gifte meg og få unger, hus med stakittgjerde, golden retriever og sjuseter. Jeg så for meg de barna, tenkte ut hva de skulle hete, og så… tenkte jeg ikke særlig mer på dem. De forble noe fjernt og diffust, som noe i en film, noe som egentlig ikke angikk meg.

Sånn i ettertid ser jeg at det burde ha ringt en bjelle allerede da.

Jeg leste Evig barnefri samme uka som den kom ut, i 2015. Jeg kjøpte den i bokhandelen og gikk rett til min faste kaffebar for å lese. Deretter gikk jeg på biblioteket og leste mer. Så dro jeg hjem og leste resten. Det tok meg under tolv timer å fullføre hele greia, til tross for at jeg måtte legge inn noen pauser innimellom, rett og slett fordi det ble så intenst.

Noe av det beste med boka, er hvor forskjellige de ulike bidragsyterne er. Jeg tror jeg trengte å vite at alle som frivillig velger bort barn, har sine egne årsaker til det. Jeg hadde alltid sett for meg at det var et aktivt valg man måtte ta og senere beinhardt stå inne for, og for noen er det sikkert sånn. Men det kan også være tilfeldigheter eller, kanskje mest vanlig, bare et fravær av et ønske eller behov. Som Ingvill Dybfest Dahl skriver i boka (og slik tar ordene rett ut av munnen min): «For meg handler ikke frivillig barnefrihet om at jeg vil noe annet i stedet – det handler om at jeg mangler lyst på barn.»

Jeg hadde alltid trodd at temaet ville gjøre meg mer stressa med alderen, at behovet ville øke i takt med tikkelyden på den biologiske klokka mi, men sannheten er at jo eldre jeg blir, jo mindre frister tanken på egen familie. Jeg stusset litt på hvorfor verpelysten aldri kom og funderte på om den ville smelle til for fullt først når det var for sent. Og da en venninne av meg slet med infertilitet, husker jeg at jeg tenkte at jeg gjerne skulle ha byttet med henne, slik at jeg slapp å ta stilling til det. Om jeg skulle ha de barna eller ikke, altså.

Det var med andre ord først da jeg satt der og leste, at jeg innså at jeg faktisk bare kunne ta det valget, her og nå, uten innblanding fra biologien eller samfunnets forventninger, og ikke minst at manglende lyst på avkom ikke betyr at det er noe galt med meg. Det var en aha-opplevelse jeg knapt har kjent maken til. Det var ikke lenger snakk om noen bjelle, men en gong-gong.

«Jeg tror egentlig ikke jeg ønsker meg barn,» ymtet jeg forsiktig frampå til mamma etterpå.

«Jeg har alltid tenkt at det ville overrasket meg mer om du fikk barn, enn om du ikke gjorde,» svarte hun.

Og dett var dett. Mamma hadde altså sett det lenge før jeg gjorde det selv. Og det falt en bør av skuldrene mine i det øyeblikket. Det er en klisjé, men det er sant. Jeg var nesten euforisk.

Fri.

…

Evig barnefri. Historier om frivillig barnløshet er utgitt på Humanist forlag, med bidrag fra blant andre Heidi Helene Sveen (red.), Brita Møystad Engseth, Anne Bitsch, Frank Rossavik og Ingvill Dybfest Dahl. Du kan kjøpe boka her.

To Mary-er

Jeg hadde engang en grandtante Mary. Hun var min morfars søster, og jeg husker henne egentlig ikke spesielt godt, for jeg traff henne ikke så ofte og hun døde før jeg ble tenåring. Det lille jeg husker var at hun alltid ga oss hjemmestrikkede sokker til jul. Og at hun var ugift.

Jeg hang meg opp i det siste der, minnes jeg. At hun var den eneste tanta i familieselskaper som kom uten en tilhørende onkel. Og et sted på veien må jeg ha plukket opp ideen om at dette var stusselig og «feil». Jeg tenkte mye på kjærligheten i pre-tenårene, ser dere, jeg hadde en idé om at alle til slutt fant den rette og samtidig en redsel for at det likevel ikke skulle skje meg. Og her var denne tanta, et levende bevis på at noen faktisk endte opp alene!

«Det er alltid én som forblir ugift, for å ta seg av de gamle foreldrene.» Det var noe jeg hadde hørt, selv om jeg ikke lenger aner hvor jeg har det fra. Kanskje var det bare noe jeg selv hadde konkludert med, etter å ha lest et ukjent antall bøker der slike gamle ugifte tanter stadig frekventerte. De som aldri var blitt «reddet» bort fra barndomshjemmet av ridderen på den hvite hesten, og måtte slite og streve som hushjelp for sin egen familie. Det var min store skrekk å bli en sånn, for jeg hatet husarbeid.

Noe som fører tankene over på en annen Mary. Nærmere bestemt Mary Bennett, den yngre søsteren til den mer kjente Elizabeth, heltinnen i Jane Austens «Stolthet og fordom». Kort oppsummert handler boka om fem søstre som skal omsettes som kveg. Helst i går. De er nemlig kvinner og kvinner har ikke arverett, derfor er giftemål eneste måte å sikre seg økonomisk på. Desperat mannejakt ensues.

Lucy Briers som Mary Bennett i «Stolthet og fordom» (1995)

Hovedfokuset er på Elizabeth og den eldste søsteren, Jane, og de blir da etter mye om og men gift med et par grepa karer (etter 1800-tallets standard). Det samme blir den yngste søsteren, Lydia, med en ikke fullt så grepa kar, (men det viktigste er jo å bli gift, må vite!). Den etterhvert så berømte romansen mellom Lizzie og den mystiske Mr Darcy har vel for lengst blitt analysert i hjel, så den gidder jeg ikke bruke tid på. For personen jeg festet meg ved, var som nevnt Mary. Mellomsøsteren. Den kjedelige søsteren. Den grå søsteren. Den uintelligente, talentløse søsteren. Som ingen gadd å finne en mann til. Hva skulle det tjene til? Hun var jo kjedelig. Og grå. Og uintelligent. Nevnte jeg talentløs?

«Det er alltid én som forblir ugift, for å ta seg av de gamle foreldrene.»

Å, som jeg hadde vondt av henne!

Men – burde jeg egentlig det? Jane Austen selv var peppermø, det samme var søsteren hennes. Det er slett ikke sikkert at hun syntes at hun overlot Mary til en grusom skjebne.

Og her sitter jeg altså. På god vei til å bli som de to Mary-ene. Men jeg strikker ikke sokker. Jeg er ikke kjedelig, grå, uintelligent og talentløs. Og jeg er vitterlig ikke hushjelp for min egen familie heller! Jeg har blitt eldre, klokere, tryggere i meg selv. Jeg vet at livet alene ikke nødvendigvis er trist, og jeg vet at min sivilstatus ikke definerer meg.

Grandtante Mary var singel. Men det var bare én side ved henne. Jeg skulle ønske jeg hadde blitt bedre kjent med noen av de andre.

Ser der hva jeg mener?

Jeg hadde tenkt å registrere bloggen på blogglisten.no i dag, og ble i den prosessen bedt om å velge en passende kategori. Og hva gir du meg, det var over førti ulike valgmuligheter og ikke én som passet!

Kategorier som «fiske», «jakt» og «håndarbeid» ble fort forkastet, det var enkelt nok, «mat» og «trening» og «politikk» gikk samme veien, selv om dette på alle måter er ting som opptar meg. Jeg jaktet egentlig på noe om livsstil, fordi det er livet som singel jeg ønsker å belyse, men utrolig nok er det ingen kategori som heter det. Isteden blir vi tilbudt en lang rekke langt snevrere båser: «mamma», «pappa», «barn», «gravid», «familie», «sex og samliv» og så videre. Disse omhandler jo de akseptable formene for sivilstatus, må vite!

Jeg vurderte «familie» en stund. Jeg er jo en familie, bestående av én. (Og langt i fra den eneste, i følge SSB er vi nærmere 900 000 aleneboende her i landet). Men jeg slo det vekk. Jeg har en mistanke om at folk som søker en blogg om familie ikke er ute etter min.

Jeg tenkte på «sex og samliv» også, men det er jo ikke snakk om mye samliv i livet mitt og sex…vel, det kan vi komme tilbake til. Andre alternativer jeg hadde oppe til vurdering var nettopp «alternativ» (men da jeg ender jeg vel opp mellom spåkoner, krystaller og selvhjelpsblogger á la «Finn din indre geit og bli lykkelig») og «personlig» (men så personlig synes jeg da ikke at jeg er).

Under hele prosessen hadde jeg mammas stemme durende i bakhodet: «Det er jo det jeg alltid har sagt, du kan ikke plasseres i bås!» Men det er jo nettopp det jeg føler at jeg kan, i dette tilfellet! Som allerede nevnt er jeg ikke den eneste i landet som lever alene. Jeg er ikke engang den eneste som lever alene og foretrekker det. Vi er overalt. Vi finnes. Vi er like vanlige og naturlige og mangfoldige som mammaer og pappaer.

Jeg endte opp med å la kategorifeltet stå tomt, jeg.

 

Singel søndagstur – og noen tanker om Tante Sofie

I dag har jeg vært på søndagstur i Dyreparken. Alene.

I årevis trodde jeg at det ville være kjedelig å besøke fornøyelsesparker på egen hånd, men fant heldigvis ut at det kjedeligste er å la være. Og Dyreparken er et fin-fint sted å vandre for seg selv, spesielt nå om vinteren. Jeg er der ofte, såpass at jeg føler meg litt på hils med noen av dyrene. Sjimpansefamilien, for eksempel, som i dag var så greie å minne meg på hvor godt det er å leve alene.

 

Jeg har min faste rute og mine favorittsteder i parken. For eksempel må jeg alltid innom Norges koseligste by. Der er det alltid noe nytt å oppdage.

I dag fant jeg blant annet ut at gamle Tobias leser John Grisham og Alexandre Dumas, men samtidig lurt på hvorfor de har plassert byens eldste innbygger i huset med flest trapper…

Og når jeg først var der, måtte jeg selvfølgelig også stikke en tur innom peppermøen over alle peppermøer.

Kardemommes tilsynelatende eneste ugifte kvinne blir tidstypisk framstilt som et surt hespetre, men du kan jo også velge å se henne som det hun faktisk er: en selvstendig, stolt og uredd rebell! Jeg mener, dama har jo full kustus på tre røvere og en løve, og dessuten er hun den eneste som gjennomskuer (eller i det minste den eneste som tør å snakke høyt om) hvor udugelig byens ubestridte diktator, politimester Bastian, faktisk er i jobben sin. Det er bare hun som nekter å danse etter de andres nesten anstrengende glade pipe og som ikke rått svelger propagandaen om at «Kardemomme hvor vi bor, er den beste by på jord». I tillegg oppdrar hun et barn som ikke er hennes eget. Jeg digger henne!

Litt bisk og tilkneppet, jada, men uansett bedre enn hun der fru Bastian (hun har ikke engang et fornavn!) som «styrer og steller» for «sin kjære mann», som angivelig fortjener en masse ros bare fordi han tørker oppvasken for henne(!). Jupp, jeg lærte allerede i barnelitteraturen at det er bedre å være frøken enn frue.

(Nå ble vel Sofie riktignok gift med eksrøveren Kasper til slutt, men jeg håper og tror at det var et ekteskap også på hennes premisser).

Sofie og andre tidligere generasjoners peppermøer måtte bære et stigma mye større enn det jeg må hanskes med nå i 2017, og jeg ser på damer som henne med stadig større beundring og takknemlighet for stien de tråkket opp. De var sterke og uavhengige i en tid da kvinner ikke skulle være det. Alt annet enn stakkarslige.

 

Mine single og barnløse søstre: Handelsstanden vil ha oss til å tro at vi mangler noe!

I disse dager markerer handelsstanden to merkedager som ikke angår meg: morsdag og valentinsdagen. Jeg klarer ikke å bli enig med meg selv om hva jeg egentlig mener om dette. På en side er det sikkert hyggelig for dem det gjelder, og uansett en temmelig uviktig ting å hisse seg opp over, så det havner lett i samme bås som hunder og svart kaffe: Jeg verken liker eller misliker det.

Jeg har for lengst lært meg å ignorere plakatene og vindusutstillingene. Det jeg derimot ikke klarer å ignorere er all opptakten på sosiale medier, der mine ufrivillig single bekjente tilsynelatende lider mer enn ellers. Vi har alt fra ukamuflerte rop om hjelp, typ «Hvor er alle de bra mennene?!» og «Alene på Valentine’s i år igjen!!! Nå har jeg vært singel i treeeee år!!!! Wæææh! (gråtende emoji)», til ”morsomme” kjedestatusoppdateringer á la «Trykk liker dersom du ville datet meg. Sett dette på statusen din, så ser du hvor mange hemmelige beundrere du har». (Virker totalt mot sin hensikt, begge deler. Tro meg, dette kan jeg en del om).

Forresten, får de først kjæreste, blir de verre. Da spyr de sine lykkehormonbefengte klisjeer ut over feeden min, i et regn av hjerter og kyssetruter, patosfylte beskrivelser av sin utkårede som mest av alt gir meg lyst til å skrike inn i en pute. Av flauhet. På deres vegne. Som jeg var inne på i forrige innlegg, så er jeg veldig glad i forelskelser, men det blir så ufrivillig komisk sett fra utsiden. Verst er det med seriemonogamistene. Vi andre har jo ikke glemt at de beskrev et helt annet menneske med de nøyaktig samme ordene i fjor…

Mine mer etablerte bekjentskaper er mer nøysomme i sine hyllester av partneren, men de har til gjengjeld en tendens til å dra inn veldig hverdagslige ting. «Du er en fantastisk far for våre barn», «Takk for at du tar klesvasken, #hverdagslykke». Jeg vet ikke om jeg synes denne utviklingen er fin eller litt trist, jeg…

Men jeg digresserer!

Selvsagt er det lett å sitte her på sin høye hest og kritisere. Jeg hadde muligens vært like tullerusk, jeg, om livet hadde villet seg annerledes. Og det er jo ikke vennene mine jeg irriterer meg over, når alt kommer til alt, det er all hypen, all denne avsindige dyrkinga av kjærligheten som alle med et snev av forretningsteft prøver å utnytte. Kort, blomster, sjokolade, smykker, romantiske helgeturer… Bare så de enslige skal føle seg enda mer alene, og de i parforhold skal ha noe å måle partnerens hengivenhet opp mot.

Selv ble jeg kurert for valentines det året bestevenninna mi og jeg bestemte oss for å bare ha det gøy med hele greia og gjøre stas på hverandre isteden. Vi lot som om vi var italienske fløtepuser (jeg var Gianluigi og hun Francesco), og moret oss stort over kreative gaver og noen hysterisk morsomme kort på google-translate-italiensk. Jeg smiler bare jeg tenker på det.

Etter det ble det lettere å ikke ta opplegget så alvorlig, og jeg synes helt ærlig at ingen andre bør gjøre det heller. Det blir bare stress, enten du er i et forhold eller er enslig, om du skal vurdere livet ditt etter de klisjeene.

 «En mor er en superhelt i forkledning.»

Morsdagen har en lengre tradisjon hos oss, og på mange måter liker jeg den bedre (eller er litt mindre likegyldig til, alt etter som). Jeg setter umåtelig pris på min egen mamma, og synes absolutt hun fortjener både anerkjennelse og oppmerksomhet, og det på alle årets dager.

Morsdagen var opprinnelig en feiring av amerikanske Ann Maria Reeves Jarvis (1832–1905), som sammen med andre kvinner hadde arbeidet for å bedre de sanitære forholdene for soldater på begge sider av den amerikanske borgerkrigen, og senere for fred og forsoning. Med andre ord, grepa kvinnfolk som faktisk utrettet noe! Nå har det derimot blitt en sukkersøt smørje av rosa kort og ”Verdens beste mamma”-krus, og jeg vet ikke helt om jeg kjøper denne ideen om at kvinner skal hylles helt ukritisk bare for å ha gjort noe så alminnelig som å få barn. «En mor er en superhelt i forkledning,» står det på et av de nevnte kortene. Synd å si det, og kanskje er jeg vel kynisk nå, men du blir ikke automatisk et bedre menneske av å presse ut en unge. Det er mange mødre der ute som er alt annet enn superhelter, akkurat som det finnes en drøss av heltemodige og omsorgsfulle kvinner uten barn.

Og her er vi ved sakens kjerne: Det eneste virkelig irriterende ved disse merkedagene er nettopp det at de er så ekskluderende. Fordi vi som er både barnløse og enslige ikke har noen tilsvarende dager som hyller oss og vår tilfeldige tilværelse*, ender hele greia med å bli enda en ting som bygger opp under den tåpelige og grunnløse ideen om at våre liv – og vi – er ufullstendige.

Ene og alene for at handelsstanden skal selge noen flere kort.

 

* Jeg foreslår å innføre «Eneståendes dag» og «Dagen for de som frivillig har bidratt til å begrense befolkningseksplosjonen». Det måtte jo være en gullgruve for de som tjener penger på sånt.