Elisabeth 1. (1533-1603)
I en tid da kvinner av høyere rang hadde et formål og én plikt, nemlig å skaffe seg et godt parti og en (eller aller helst flere) arving(er), var den engelske dronning Elisabeths status som ugift det som kanskje aller mest definerte henne.
Elisabeth var datter av kong Henrik den 8. og hans andre kone, Anne Boleyn. Pappa Henrik skulle senere gå inn i historien som en storforbruker av disse (konene, altså), og mamma Anne fikk han henrettet da lille Elisabeth var to år gammel.* Prinsessen ble da, som sin eldre halvsøster Mary, erklært uekte, mens pappa trålte seg gjennom fire koner til, en iherdig innsats, får man si, som likevel bare resulterte i én eneste sønn.
Tanken på å bli dronning må ha virket veldig fjern for henne der hun ble degradert til hoffdame for sin egen bror, men da denne, kong Edvard den 6., etter hvert døde barnløs (ikke så overraskende med tanke på at han bare var 15 år gammel), og søsteren, Mary den 1. (etter å ha giftet seg med en dott og så blitt innbilt gravid to ganger) gjorde det samme, var det plutselig hun som skulle regjere. 25 år gammel overtok hun tronen, og det knyttet seg straks stor spenning til hvem hun ville gifte seg med. Ikke om. Det tok folk for gitt. Uten ekteskap, ingen arving, og uten en arving ville Tudor-slekten dø ut.
Likevel forble hun ugift hele livet.
Ikke at det manglet beilere, dem var det nok av**, og hun var utvilsomt interessert i noen av dem. Kanskje aller mest i Robert Dudley, hvis kone beleilig nok døde av et fall i en trapp straks dronningen begynte å vise interesse. Uten at det hjalp nevneverdig. Han ble aldri gemal. Han fikk bare gå på beite i godt og vel et tiår.
Sannsynligvis lå det politiske årsaker bak Elisabeths, i våre øyne, noe underlige valg. Ekteskapsinngåelser var som nevnt ikke et privat anliggende i de dager og kretser, men noe som ble brukt til å sementere makt, allianser og avtaler. Valgte hun «feil» mann, fikk hun fiender med på kjøpet, og det kan være nærliggende å tro at det var derfor hun avsto fra hele opplegget. Dessuten ser jeg ikke bort fra at hun likte friheten sivilstatusen ga henne. Som hustru var hun forventet å underkaste seg sin mann, selv som dronning, og hun slår meg ikke akkurat som en som likte å dele rampelyset med noen.
Senere i livet skal hun ha snakket om hvordan hun anså hele England som sin ektemake.
«I have already joined myself in marriage to a husband, namely the kingdom of England.»
Hennes undersåtter kjøpte ideen. De kalte henne hengivent «The Virgin Queen» og dyrket hennes ugifte status som et uttrykk for from kyskhet – skjønt jeg vedder min nye hatt (Stetson, veldig fin!) på at jomfru var et ord som svært dårlig beskrev henne. Det var nemlig nok av menn i livet hennes, og de ble stadig yngre etter hvert som hun ble eldre. Mer karriereorientert cougar enn kysk nonne, for å si det sånn.
Uansett var hun ei kul dame som, i en tid da kvinner ellers bare var til pynt og avl, visste å ta kontroll over sin egen skjebne, og som til tross for manglende produksjon av arving sørget for å sette et solid avtrykk etter seg likevel. Tudor-slekten døde kanskje ut, men jeg tror ikke verden glemmer dem med det første.
Jeg mener, når Dame Helen Mirren spiller deg på film, må du ha gjort noe riktig!
.
.
.
.
*Angivelig hadde hun stått i med både den ene og den andre bak hans rygg, inkludert sin egen bror, og kongen var såpass knust at han ventet hele 11 dager med å gifte seg med kone nummer tre…
**Hallo, vi snakker tross alt om ei dronning, med alle tenkelige frynsegoder med på kjøpet! Her var det muligheter for å sikre seg kjerring, gryn og innflytelse i en og samme deal. Dessuten hadde hun rødt hår, og det er som kjent alltid et pluss.
Peppermø 