Vi tester barnefamilieferie uten barn.
Helt fra Abra Havn åpnet portene i 2012, har jeg mange ganger kjørt forbi og ønsket at jeg hadde hatt noen unger eller tantunger å ta med dit. Jeg tilhører den første generasjonen som har levd et tilnærmet helt liv med kaptein Sabeltann på slep, og vi er altså noen stykker som ikke helt klarer å løsrive oss fra barndommen på akkurat det feltet. (Facebookgruppa Voksne Sabeltannfans har for eksempel i skrivende stund nesten 1000 medlemmer). Å dra til Abra Havn uten unger satt likevel langt inne. Det er bare å se facebookoppdateringa mi fra dagen jeg våget meg innforbi murene for aller første gang:
Men denne helga har tre voksne landkrabber – undertegnede med sine venner V. og W. – likevel testet konseptet «barnefamilieferie uten barn» og sjekket inn i verdens sjørøverhovedstad. Og dette er hva som skjedde:
Først og fremst, Abra Havn ligger et (riktignok langt) steinkast fra en motorvei, Sørlandets mest masete industriområde og selve definisjonen på stress: IKEA. Alt det er glemt i det øyeblikket du går inn gjennom porten. Det tar forbausende kort tid å fange opp den spesielle stemningen og bli smittet av den, og jeg registrerer fort at det hersker en overraskende avslappet atmosfære her, til tross for at det naturligvis kryr av skrålende små pirater med plastsverd. Jeg har ikke barn selv, og er langt i fra noen ekspert på området, men jeg mistenker at det har noe med foreldrene å gjøre. Mammaene og pappene har senket skuldrene, de koser seg de også, og slikt blir det betraktelig mindre mas av.
Det er fint å gå rundt i de forseggjorte gatene mens sommerkvelden senker seg, eller bare sitte utenfor den like gjennomførte leiligheten og se sola gå ned over Grashavet (som faktisk oppleves som et hav der og da). Plutselig føles alt kjent og naturlig, og det er verden der ute som er den fjerne og uvirkelige. Her er det bare å drømme seg bort, eller filosofere over hvordan kaptein Sabeltann i all verden kan fange opp lukten av gull når han allerede har fingrene og klærne fulle av det (?).
Morgenen etter blir vi vekket av kanondrønn og sang. Kapteinen og hans menn har tydeligvis vært på tokt mens vi sov, og de er fulle av overskudd og energi der de fyrer oss opp til en ny dag fra Den sorte dames dekk. Om det mot alle odds ikke skulle rykke i dansefoten nå, er det bare å kikke bort på barna, for klarer du ikke lenger å la deg rive med av slik entusiasme, vil jeg si at du har mistet noe viktig på veien inn i voksenlivet.
Det er tid for sjørøverfrokost, og selv om vi har billetter, føles det helt ærlig litt som å snike seg inn på en fest man ikke er invitert til. «Hvis noen spør, er jeg støttekontakten deres,» hvisker jeg til V. og W., i det vi prøver å gå ubemerket om bord i skuta innimellom alle barnefamiliene. Men ingen spør. Og ingen er uansett spesielt interessert i oss.
Jeg tenker at det er viktig å kjenne sin plass. Barna er hedersgjestene her. De har førsteretten. Vi vil jo ikke bli som disse gærne legoentusiastene i Australia. Så vi finner oss en plass lengst bak, fast bestemt på å bare observere.
Mindre enn en halvtime senere danser vi mellom bordene.
Til vårt forsvar, vi ble bedt opp til conga, da er det vanskelig å si nei! Og det var ikke før sangen var slutt, at vi innså at vi omtrent var de eneste voksne som deltok. Men pytt sann.
Og skjerpings, voksne!
For det rådet vil jeg gi alle som skal til Abra Havn, enten du kommer med unger eller uten: Det er bare å gi seg hen. Jo fortere, jo bedre. Det blir mye morsommere da. (Jeg gjorde det til gagns. Såpass at jeg fremdeles har en tendens til å stille meg i stram givakt når noen sier navnet mitt…)
Etter å ha smakt på Skalkens rottesuppe, funnet en skatt, beundret brokaden i kaptein Sabeltanns klær (på god avstand!), og ledd av hysteriske ordspill og den ene elegant leverte vitsen etter den andre (for her er mye bra humor også for de voksne), er det nesten vondt å gi slipp på magien når det er over. Men som Langemann ville sagt, «jeg ligger i senga og flirer», og det i lang tid etterpå. Gode opplevelser er en skatt du aldri helt mister.
Denne landkrabba kommer alltid tilbake, Abra Havn! Vær du sikker 🙂
Peppermø 