I disse dager markerer handelsstanden to merkedager som ikke angår meg: morsdag og valentinsdagen. Jeg klarer ikke å bli enig med meg selv om hva jeg egentlig mener om dette. På en side er det sikkert hyggelig for dem det gjelder, og uansett en temmelig uviktig ting å hisse seg opp over, så det havner lett i samme bås som hunder og svart kaffe: Jeg verken liker eller misliker det.
Jeg har for lengst lært meg å ignorere plakatene og vindusutstillingene. Det jeg derimot ikke klarer å ignorere er all opptakten på sosiale medier, der mine ufrivillig single bekjente tilsynelatende lider mer enn ellers. Vi har alt fra ukamuflerte rop om hjelp, typ «Hvor er alle de bra mennene?!» og «Alene på Valentine’s i år igjen!!! Nå har jeg vært singel i treeeee år!!!! Wæææh! (gråtende emoji)», til ”morsomme” kjedestatusoppdateringer á la «Trykk liker dersom du ville datet meg. Sett dette på statusen din, så ser du hvor mange hemmelige beundrere du har». (Virker totalt mot sin hensikt, begge deler. Tro meg, dette kan jeg en del om).
Forresten, får de først kjæreste, blir de verre. Da spyr de sine lykkehormonbefengte klisjeer ut over feeden min, i et regn av hjerter og kyssetruter, patosfylte beskrivelser av sin utkårede som mest av alt gir meg lyst til å skrike inn i en pute. Av flauhet. På deres vegne. Som jeg var inne på i forrige innlegg, så er jeg veldig glad i forelskelser, men det blir så ufrivillig komisk sett fra utsiden. Verst er det med seriemonogamistene. Vi andre har jo ikke glemt at de beskrev et helt annet menneske med de nøyaktig samme ordene i fjor…
Mine mer etablerte bekjentskaper er mer nøysomme i sine hyllester av partneren, men de har til gjengjeld en tendens til å dra inn veldig hverdagslige ting. «Du er en fantastisk far for våre barn», «Takk for at du tar klesvasken, #hverdagslykke». Jeg vet ikke om jeg synes denne utviklingen er fin eller litt trist, jeg…
Men jeg digresserer!
Selvsagt er det lett å sitte her på sin høye hest og kritisere. Jeg hadde muligens vært like tullerusk, jeg, om livet hadde villet seg annerledes. Og det er jo ikke vennene mine jeg irriterer meg over, når alt kommer til alt, det er all hypen, all denne avsindige dyrkinga av kjærligheten som alle med et snev av forretningsteft prøver å utnytte. Kort, blomster, sjokolade, smykker, romantiske helgeturer… Bare så de enslige skal føle seg enda mer alene, og de i parforhold skal ha noe å måle partnerens hengivenhet opp mot.
Selv ble jeg kurert for valentines det året bestevenninna mi og jeg bestemte oss for å bare ha det gøy med hele greia og gjøre stas på hverandre isteden. Vi lot som om vi var italienske fløtepuser (jeg var Gianluigi og hun Francesco), og moret oss stort over kreative gaver og noen hysterisk morsomme kort på google-translate-italiensk. Jeg smiler bare jeg tenker på det.
Etter det ble det lettere å ikke ta opplegget så alvorlig, og jeg synes helt ærlig at ingen andre bør gjøre det heller. Det blir bare stress, enten du er i et forhold eller er enslig, om du skal vurdere livet ditt etter de klisjeene.
«En mor er en superhelt i forkledning.»
Morsdagen har en lengre tradisjon hos oss, og på mange måter liker jeg den bedre (eller er litt mindre likegyldig til, alt etter som). Jeg setter umåtelig pris på min egen mamma, og synes absolutt hun fortjener både anerkjennelse og oppmerksomhet, og det på alle årets dager.
Morsdagen var opprinnelig en feiring av amerikanske Ann Maria Reeves Jarvis (1832–1905), som sammen med andre kvinner hadde arbeidet for å bedre de sanitære forholdene for soldater på begge sider av den amerikanske borgerkrigen, og senere for fred og forsoning. Med andre ord, grepa kvinnfolk som faktisk utrettet noe! Nå har det derimot blitt en sukkersøt smørje av rosa kort og ”Verdens beste mamma”-krus, og jeg vet ikke helt om jeg kjøper denne ideen om at kvinner skal hylles helt ukritisk bare for å ha gjort noe så alminnelig som å få barn. «En mor er en superhelt i forkledning,» står det på et av de nevnte kortene. Synd å si det, og kanskje er jeg vel kynisk nå, men du blir ikke automatisk et bedre menneske av å presse ut en unge. Det er mange mødre der ute som er alt annet enn superhelter, akkurat som det finnes en drøss av heltemodige og omsorgsfulle kvinner uten barn.
Og her er vi ved sakens kjerne: Det eneste virkelig irriterende ved disse merkedagene er nettopp det at de er så ekskluderende. Fordi vi som er både barnløse og enslige ikke har noen tilsvarende dager som hyller oss og vår tilfeldige tilværelse*, ender hele greia med å bli enda en ting som bygger opp under den tåpelige og grunnløse ideen om at våre liv – og vi – er ufullstendige.
Ene og alene for at handelsstanden skal selge noen flere kort.
* Jeg foreslår å innføre «Eneståendes dag» og «Dagen for de som frivillig har bidratt til å begrense befolkningseksplosjonen». Det måtte jo være en gullgruve for de som tjener penger på sånt.
Peppermø 