Men det er jo så deilig å forelske seg!

Visst er det deilig å forelske seg! Jeg gjør det stadig vekk. Og jeg er bifil, så jeg forelsker meg i både kvinner og menn – en lang rekke vidunderlige mennesker som streifer livet mitt i kortere eller lengre perioder. Noen har flørtet tilbake, andre har aldri fått vite hvor godt jeg likte dem, noen ytterst få har gitt meg hjertesorg. Men de har alle beriket min tilværelse, også lenge etter at de forlot den.

Å leve som singel, og foretrekke det, er ikke det samme som å være følelsesmessig avstumpet. Jeg blir like ør, jeg, som alle andre, når fenyletylaminen oversvømmer hjernen. Det bare stopper gjerne der, og utvikler seg ikke til noe mer. Uten at det nødvendigvis er så farlig.

Da jeg var yngre og fremdeles trodde at å finne meg en kjæreste var eneste veien til virkelig lykke, var forelskelse ofte ensbetydende med stress. «Nå da,» tenkte jeg hver gang en ny person fikk det til å kile i magen min, «er dette Den Rette?» Og så endte jeg opp med å tenke altfor mye på det, eller bli så redd for at også denne skulle glippe at jeg ble altfor oppjaget og pågående. Jeg lærte på den harde måten at det er en ytterst dårlig taktikk å være klengete og desperat.

Nå som tanken på et liv som ugift ikke lenger skremmer meg, har jeg derimot lært å sette pris på forelskelsen. Den er en energi- og selvtillitsboost uten sidestykke, og jeg nyter den i fulle drag hver gang jeg får gleden av å oppleve den. Wikipedia definerer det godt: «Infatuation or being smitten is the state of being carried away by an unreasoned passion», grovt oversatt «å la seg rive med av en irrasjonell lidenskap».

Med andre ord, den trenger ikke å gi mening. Den behøver ikke å analyseres i hjel. Den må ikke nødvendigvis lede til noe mer. Den er herlig i seg selv.