«Ikke gå så fort!»

Forrige helg gikk jeg sesongens første, og sannsynligvis siste, skitur. Jeg er ikke en utpreget skientusiast, men jeg liker å være ute og det har jeg alltid gjort. De som kjente meg i barneskolen oppfattet det kanskje ikke sånn, og jeg forstår dem godt. Når klassen var på tur kunne du vedde på at det var jeg som dannet baktroppen, og da snakker vi baktroppen, altså langt bak de andre. Jeg er mer utholdende enn rask, for å si det sånn, og det å forflytte meg kjappest mulig fra A til B har aldri vært min greie. Sammen med andre kan det by på problemer. Derfor hendte det at stemninga ble dårlig på tur, og jeg tar definitivt på meg min del av skylda for det.

Når jeg er ute, vil jeg nyte. Jeg vil ha god tid, til å sanse og tenke og oppdage. Da hjelper det lite med en lærer og/eller klassekamerater som stadig gnåler om at jeg må sette opp farten, fordi vi skal rekke å nyte og tenke og sanse på den rette måten, i fellesskap og etter de på forhånd fastsatte pedagogiske målene. (Det verste er at jeg har oppdaget at jeg har tatt en del av disse tendensene med meg inn i min egen lærergjerning, men det får vi komme tilbake til siden). I tillegg var det denne baksiden ved å være en einstøing, som jeg ofte kjente på i den tida, og som jeg skrev om i et tidligere innlegg: utenforskapet, og følelsen av å bli forlatt.

«Vent! Ikke gå så fort!»

De ventet, men da jeg endelig tok dem igjen, stort sett på toppen av en eller annen bakke, dønn sliten, hadde de allerede fått hvilt seg og ville videre med det samme.

Man kan bli gal av mindre. I hvert fall sur. Og det ble jeg. Sur, altså. Ikke gal.

Jeg gikk i speideren en periode også. Det innebar hytteturer. Turer jeg grudde meg til. Ikke fordi det var utedo eller hardt underlag eller maur og edderkopper i teltet, men fordi jeg måtte sove sammen med andre. Én ting var lydene (les: snorking eller, som mamma vil insistere på at det var, «høylytt pusting»), men det var ikke bare det det handlet om, det handlet også om et behov for alenehet som ikke ble innfridd. Det var noe med intimiteten, uroen ved å ha andre så tett på. Det var den jeg fant ubehagelig, og til en viss grad gjør fremdeles i dag, selv om jeg nå uten nevneverdige problemer sover sammen med andre når anledningen krever det. Tre uker i køyeseng på firemannsrom i Sivilforsvaret i 2011 gikk bra, tross alt, og jeg gidder ikke bli en sånn som alltid må ha enerom på tur (som det dessuten kreves ekstra betalt for! Eneromstillegget er en torn i singles tilværelse som jeg definitivt kommer til å skrive mer om en dag).

Stressfylte opplevelser som disse tok lenge fra meg turgleden. Lenge innbilte jeg meg at jeg ikke var noe villmarksmenneske, til tross for at jeg tilbrakte store deler av fritida mi i skogen, helt frivillig. Det måtte en friluftslinje på folkehøyskole og noen positive turopplevelser med de riktige menneskene til før jeg forsto at tur er noe langt mer enn bare mas og gnål og høyintensiv kondisjonstrening. Dét og en vikarjobb i barnehage, der jeg igjen alltid utgjorde baktroppen på tur, men denne gangen som ”troppfører” og med et annet perspektiv. Turer i små barns tempo er de mest opplevelsesrike.

I dag velger jeg turkamerater med omhu. De må tåle at jeg er baktropp, og vi må være trygge nok på hverandre til at det er greit at vi går hver for oss i perioder. Jeg har ingen problemer med at du fyker av gårde mot nærmeste fjelltopp eller tar en ekstra runde mens du venter på meg, bare du faktisk venter, og så tar deg tid til en hvil og kanskje en prat når jeg tar deg igjen.

Jeg liker å gå tur, har jeg innsett.

Jeg liker bare ikke å bli mast på.

Kjent syn: Jeg er fremdeles baktropp på tur med mamma.

Singel søndagstur – og noen tanker om Tante Sofie

I dag har jeg vært på søndagstur i Dyreparken. Alene.

I årevis trodde jeg at det ville være kjedelig å besøke fornøyelsesparker på egen hånd, men fant heldigvis ut at det kjedeligste er å la være. Og Dyreparken er et fin-fint sted å vandre for seg selv, spesielt nå om vinteren. Jeg er der ofte, såpass at jeg føler meg litt på hils med noen av dyrene. Sjimpansefamilien, for eksempel, som i dag var så greie å minne meg på hvor godt det er å leve alene.

 

Jeg har min faste rute og mine favorittsteder i parken. For eksempel må jeg alltid innom Norges koseligste by. Der er det alltid noe nytt å oppdage.

I dag fant jeg blant annet ut at gamle Tobias leser John Grisham og Alexandre Dumas, men samtidig lurt på hvorfor de har plassert byens eldste innbygger i huset med flest trapper…

Og når jeg først var der, måtte jeg selvfølgelig også stikke en tur innom peppermøen over alle peppermøer.

Kardemommes tilsynelatende eneste ugifte kvinne blir tidstypisk framstilt som et surt hespetre, men du kan jo også velge å se henne som det hun faktisk er: en selvstendig, stolt og uredd rebell! Jeg mener, dama har jo full kustus på tre røvere og en løve, og dessuten er hun den eneste som gjennomskuer (eller i det minste den eneste som tør å snakke høyt om) hvor udugelig byens ubestridte diktator, politimester Bastian, faktisk er i jobben sin. Det er bare hun som nekter å danse etter de andres nesten anstrengende glade pipe og som ikke rått svelger propagandaen om at «Kardemomme hvor vi bor, er den beste by på jord». I tillegg oppdrar hun et barn som ikke er hennes eget. Jeg digger henne!

Litt bisk og tilkneppet, jada, men uansett bedre enn hun der fru Bastian (hun har ikke engang et fornavn!) som «styrer og steller» for «sin kjære mann», som angivelig fortjener en masse ros bare fordi han tørker oppvasken for henne(!). Jupp, jeg lærte allerede i barnelitteraturen at det er bedre å være frøken enn frue.

(Nå ble vel Sofie riktignok gift med eksrøveren Kasper til slutt, men jeg håper og tror at det var et ekteskap også på hennes premisser).

Sofie og andre tidligere generasjoners peppermøer måtte bære et stigma mye større enn det jeg må hanskes med nå i 2017, og jeg ser på damer som henne med stadig større beundring og takknemlighet for stien de tråkket opp. De var sterke og uavhengige i en tid da kvinner ikke skulle være det. Alt annet enn stakkarslige.