Kjære deg, ikke vent med å leve

Jeg kom over dette bildet på instagram forleden dag, og det gjør meg både deppa og frustrert. Deppa fordi jeg synes det er smertelig trist når folk lengter etter en partner, og frustrerende fordi de ofte virker så fastlåst i savnet sitt.

(Bildet er forresten fra bloggen Norske hemmeligheter. Fantastisk side, anbefaler alle å sjekke den ut!).

Det er få mennesker jeg har så lite tålmodighet med enn de som konstant gnåler etter kjæreste, noe jeg selvsagt innser henger sammen med at jeg er så tilfreds med å være singel selv. Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men jeg tror kanskje det har noe med at jeg føler at de rakker ned på min måte å leve på, if you get my grip. At når de klager så høylytt over å være enslige, styrker de samtidig ideen om at dette er feil, en grusom skjebne, et lyte som må rettes opp. De blir selve klisjeen på single, ulykkelige mennesker, og jeg vet at det kan virke utrolig ufølsomt, men jeg får virkelig lyst til å filleriste sånne folk:

«Slutt å spille offer! Ser du ikke hvor godt livet kan være? Ser du ikke den unike muligheten du har til personlig vekst, til å lære deg selv å kjenne? Og du framstår ikke akkurat tiltrekkende nå, bare så du vet det. Hvem tror du vil falle for en så bitter og selvmedlidende person? Tro meg, den partneren vil du ikke ha!»

God oppdragelse og vanlig høflighet er det eneste som så langt har hindret meg i å faktisk si disse tingene til noen.

Samtidig forstår jeg jo at ikke alle er som meg. Jeg er 100% oppriktig når jeg sier at jeg trives med å være alene, men for noen må det jo være minst like vanskelig å forstå som den desperate lengselen etter en partner er for meg. Vi er forskjellige. Og her slår den inn, den delen av meg som bare blir trist av å høre ting som på bildet her. For jeg har også sympati med de som lengter, jeg har det.

Og det er lov å lengte, og det er lov å lete. Men, kjære deg, ikke vent med å leve! Reis til Paris. Gå på konserter, eller på museer, om du er som meg og det er mer din greie. Gå på kino. Test ut den nye restauranten.

Det er ikke nedfelt i noen lov at man må være to om det.

Men det er jo så deilig å forelske seg!

Visst er det deilig å forelske seg! Jeg gjør det stadig vekk. Og jeg er bifil, så jeg forelsker meg i både kvinner og menn – en lang rekke vidunderlige mennesker som streifer livet mitt i kortere eller lengre perioder. Noen har flørtet tilbake, andre har aldri fått vite hvor godt jeg likte dem, noen ytterst få har gitt meg hjertesorg. Men de har alle beriket min tilværelse, også lenge etter at de forlot den.

Å leve som singel, og foretrekke det, er ikke det samme som å være følelsesmessig avstumpet. Jeg blir like ør, jeg, som alle andre, når fenyletylaminen oversvømmer hjernen. Det bare stopper gjerne der, og utvikler seg ikke til noe mer. Uten at det nødvendigvis er så farlig.

Da jeg var yngre og fremdeles trodde at å finne meg en kjæreste var eneste veien til virkelig lykke, var forelskelse ofte ensbetydende med stress. «Nå da,» tenkte jeg hver gang en ny person fikk det til å kile i magen min, «er dette Den Rette?» Og så endte jeg opp med å tenke altfor mye på det, eller bli så redd for at også denne skulle glippe at jeg ble altfor oppjaget og pågående. Jeg lærte på den harde måten at det er en ytterst dårlig taktikk å være klengete og desperat.

Nå som tanken på et liv som ugift ikke lenger skremmer meg, har jeg derimot lært å sette pris på forelskelsen. Den er en energi- og selvtillitsboost uten sidestykke, og jeg nyter den i fulle drag hver gang jeg får gleden av å oppleve den. Wikipedia definerer det godt: «Infatuation or being smitten is the state of being carried away by an unreasoned passion», grovt oversatt «å la seg rive med av en irrasjonell lidenskap».

Med andre ord, den trenger ikke å gi mening. Den behøver ikke å analyseres i hjel. Den må ikke nødvendigvis lede til noe mer. Den er herlig i seg selv.