En ting jeg stort sett gjør på egenhånd, er å dra på kino. Som oftest må det bli sånn, fordi vennene mine har en annen filmsmak enn meg, bor et annet sted og/eller er småbarnsforeldre med andre prioriteringer. Det plager ikke meg. Alternativet er jo å ikke få sett filmen, og jeg gidder ikke å gå glipp av ting bare fordi jeg ikke har noen å gå med.
Men ut fra mine observasjoner, så er dette lite utbredt. Det er sjelden jeg ser andre soloseilere i samme ærend, selv om jeg aktivt speider etter dem. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Kanskje har det sammenheng med statusen kinoen har som åsted for kleine tenåringsdater? At det i likhet med å gå ut og spise middag er noe man i hovedsak oppfatter som en sosial greie?
Altså, middag kan jeg forstå, men hvorfor skal man på død og liv være to eller flere på kino? Filmen er jo den samme og du kan uansett ikke snakke sammen der i mørket? (Eller du kan, men det er lite populært. Og du kan gjøre andre ting enn å snakke, for all del, men da kom du uansett ikke for filmens skyld, vil jeg hevde).
Det er mange fordeler ved å gå alene også. Du slipper å krangle om hvilken film du skal se, du kan konsentrere deg fullt om det som foregår på lerretet og ingen dømmer deg om du handler en haug med godteri i kiosken, fordi de tror du handler for flere. (Det er en viss mulighet for at det siste der bare foregår i mitt hode).
Det er overhode ikke flaut. Tro meg, det er ingen som legger merke til at du kommer alene. (Alle andre er jo der på date! De er opptatt av helt andre ting). Jeg kan bare huske én eneste gang det var litt pinlig, og det var på en matinéforestilling der det viste seg at jeg faktisk var alene-alene. Som i alene i salen. Altså, bare meg blant alle de tomme setene. Jeg fikk et litt spørrende blikk av billettkontrolløren akkurat den gangen, kanskje spesielt siden jeg var voksen og filmen som ble vist var «Mummitrollet – Kometen kommer»… (Fin film, forresten.)
En annen liten ulempe er at man nødvendigvis havner mellom to stykker man ikke kjenner, og da kan man jo ikke lene seg diskré i en spesiell retning, men må i stedet klemme seg sammen i midten av setet og passe godt på alle lemmer. (Dette er Norge, må vite. Fysisk kontakt med fremmede er gift!)
Men den eneste virkelig kjipe baksiden ved å gå solo på kino, er at du ikke har noen å snakke om filmen med etterpå. Det kjenner jeg litt på når jeg stolprer meg ut i virkeligheten igjen, stinn av godteri og inntrykk. I forgårs så jeg for eksempel «Skjønnheten og Udyret», og kostymene var så vakre at jeg nesten gråter av å tenke på dem. Og det er vanskelig å forklare for de som ikke var der.
Peppermø 