Jeg ønsker meg ikke barn.
Provosert?
Overraskende mange blir det.
Kanskje var det derfor jeg brukte så lang tid på å innrømme for meg selv at det «ønsket» jeg hadde om barn, slett ikke var noe ønske, men snarere en mer eller mindre innlært idé om at slikt må til i et «voksent» liv? Jeg trodde lenge at det var noe som bare ville skje av seg selv; jeg ville møte en mann, gifte meg og få unger, hus med stakittgjerde, golden retriever og sjuseter. Jeg så for meg de barna, tenkte ut hva de skulle hete, og så… tenkte jeg ikke særlig mer på dem. De forble noe fjernt og diffust, som noe i en film, noe som egentlig ikke angikk meg.
Sånn i ettertid ser jeg at det burde ha ringt en bjelle allerede da.
Jeg leste Evig barnefri samme uka som den kom ut, i 2015. Jeg kjøpte den i bokhandelen og gikk rett til min faste kaffebar for å lese. Deretter gikk jeg på biblioteket og leste mer. Så dro jeg hjem og leste resten. Det tok meg under tolv timer å fullføre hele greia, til tross for at jeg måtte legge inn noen pauser innimellom, rett og slett fordi det ble så intenst.
Noe av det beste med boka, er hvor forskjellige de ulike bidragsyterne er. Jeg tror jeg trengte å vite at alle som frivillig velger bort barn, har sine egne årsaker til det. Jeg hadde alltid sett for meg at det var et aktivt valg man måtte ta og senere beinhardt stå inne for, og for noen er det sikkert sånn. Men det kan også være tilfeldigheter eller, kanskje mest vanlig, bare et fravær av et ønske eller behov. Som Ingvill Dybfest Dahl skriver i boka (og slik tar ordene rett ut av munnen min): «For meg handler ikke frivillig barnefrihet om at jeg vil noe annet i stedet – det handler om at jeg mangler lyst på barn.»
Jeg hadde alltid trodd at temaet ville gjøre meg mer stressa med alderen, at behovet ville øke i takt med tikkelyden på den biologiske klokka mi, men sannheten er at jo eldre jeg blir, jo mindre frister tanken på egen familie. Jeg stusset litt på hvorfor verpelysten aldri kom og funderte på om den ville smelle til for fullt først når det var for sent. Og da en venninne av meg slet med infertilitet, husker jeg at jeg tenkte at jeg gjerne skulle ha byttet med henne, slik at jeg slapp å ta stilling til det. Om jeg skulle ha de barna eller ikke, altså.
Det var med andre ord først da jeg satt der og leste, at jeg innså at jeg faktisk bare kunne ta det valget, her og nå, uten innblanding fra biologien eller samfunnets forventninger, og ikke minst at manglende lyst på avkom ikke betyr at det er noe galt med meg. Det var en aha-opplevelse jeg knapt har kjent maken til. Det var ikke lenger snakk om noen bjelle, men en gong-gong.
«Jeg tror egentlig ikke jeg ønsker meg barn,» ymtet jeg forsiktig frampå til mamma etterpå.
«Jeg har alltid tenkt at det ville overrasket meg mer om du fikk barn, enn om du ikke gjorde,» svarte hun.
Og dett var dett. Mamma hadde altså sett det lenge før jeg gjorde det selv. Og det falt en bør av skuldrene mine i det øyeblikket. Det er en klisjé, men det er sant. Jeg var nesten euforisk.
Fri.
…
Evig barnefri. Historier om frivillig barnløshet er utgitt på Humanist forlag, med bidrag fra blant andre Heidi Helene Sveen (red.), Brita Møystad Engseth, Anne Bitsch, Frank Rossavik og Ingvill Dybfest Dahl. Du kan kjøpe boka her.
Peppermø 