Mitt forrige innlegg var preget av en del melankoli, så det er vel på sin plass med et som heller fokuserer på de positive tingene i livet.
Jeg fylte 34 år den 4. april, og i dagene siden har verden på mange måter vært et trist sted. Vi snakker gassangrep på syriske sivile, påfølgende missiler (courtesy of den oransje mannsjåvinisten i Det hvite hus), en grufull terrorhandling i Stockholm og nå sist en massakre på kristne i Egypt. Men det skjer gode ting rundt meg også. Våren er i full anmarsj her sør, det spirer, sommerdekkene er på, og to av mine venninner har født hver sin skjønne datter. Jeg har vært hos pappa og hjulpet til med å fjerne kvist fra det kommende sauebeitet, og det fikk meg til å tenke at av og til må man renske opp i ting. Rykke bort det gamle for at det nye skal gro.
Av og til må man, i likhet med livet, gå videre.
*
I møte med nye bekjentskaper kommer jeg av og til i skade for å si at jeg ikke har familie. Jeg mener selvfølgelig at jeg ikke har partner og barn, og at dét skulle bety at jeg ikke har familie, er selvsagt bare tull. Jeg har mamma og min voksne helbror, som jeg har spist frokost med hver dag denne helga. Jeg har pappa og mine små halvsøsken: en bror og en søster på snart åtte. Kloke, empatiske unger som stadig minner meg på hvor bra jeg kan være. Og i går holdt de et forsinket bursdagsselskap for meg.
Det har vært en krevende uke, men livet er godt likevel. Og livet er nå, og det som har vært, det har vært, og det som kommer, det kommer når det kommer.
Ikke at man ikke skal unne seg å se framover. For godt og vel ti år siden, da livet mitt var på det svarteste, fikk jeg et råd av en lege: Alltid ha noe å glede deg til. Det behøver ikke være noe stort, men ha alltid noe i bakhånd som du kan se fram mot. Og når lillesøster sniker seg ut av senga, kommer opp i sofaen til meg, kryper tett inntil og hvisker «i sommer vil jeg kjøre karusell, og jeg vil at du skal være med»
– ja, da vet jeg at det er håp ❤
Peppermø 