Før Sivilforsvaret tar deg

I forrige uke var jeg på øvelse i Sivilforsvaret. Det er uten tvil noe av det mest meningsfylte jeg bruker tida mi på.

Trodde du at Sivilforsvaret var for barnløse kvinner over 28? Jeg har en god nyhet til deg: Barn er ingen hindring! Du kan fremdeles være med.

Undertegnede under Triplex-øvelsen 2016. Jeg hadde vært på i 38 timer da bildet ble tatt. Ikke at man kan se det…

Selv om jeg er selve legemliggjørelsen av denne usedvanlig slitesterke myten, singel og barnløs og godt forbi 28 som jeg er, vil jeg absolutt ikke kalle meg en typisk tjenestepliktig av den grunn. Sannheten er at det ikke er noen typisk tjenestepliktig i Sivilforsvaret. Vi kommer fra enhver tenkelige bakgrunn, vi er bosatt i by og bygd, vi er kvinner og menn, gifte og ugifte, religiøse og ikke-religiøse, høye og lave, vi stemmer til venstre og til høyre og til sentrum, vi er lærere, elektrikere, tømrere, daglige ledere, frisører, lastebilsjåfører og meteorologer. Noen av oss kan bære fem tunge sandsekker, andre (*kremt*) klarer knapt å slepe på én. Det eneste vi alle har til felles er at vi en dag fikk et brev i postkassa, og i motsetning til hva du kanskje har hørt, har du altså ikke immunitet fra å få det brevet selv om du har produsert avkom.

Heldigvis, skal du tenke. For du trenger oss. Og skulle du være så heldig å bli plukket ut til å bli en av oss, håper jeg du griper den sjansen med begge hender og et åpent sinn.

Jeg har vært mannskap i Sivilforsvaret siden 2011, lagfører siden 2015, og jenta som slepte sin første sandsekk på grunnkurset i Starum leir i Østre Toten, ante nok ikke da hvor viktig det ville bli for henne. Hvor mye hun skulle lære, om slangeutlegg, Ziegler-pumper og brannslokking, om førstehjelp og krisehåndtering, om kart og kompass, samarbeid og kommunikasjon, og mest av alt, en hel del om seg selv. Hun visste ikke hvor mye hun skulle le. For når du vasser til knes i snø, slepende på en flere hundre kilos pumpe opp en skråning for å slukke en fiktiv skogbrann, ikler deg hazmatdrakt og vernemaske og ser ut som noe hentet fra en skrekkfilm (eventuelt et psykedelisk barne-tv-program), eller spiser posevarmet lapskaus til middag for tredje gang på like mange dager, ja, da er det galgenhumor som får deg gjennom det.

Gigantiske teletubbies – et vanlig syn i Sivilforsvaret

Skjemt til side, jeg er utrolig stolt av å få bære denne uniformen. Å ta på meg den er kanskje noe av det mest meningsfylte jeg gjør. For dersom du er usikker på hva Sivilforsvaret faktisk driver med, så er det altså vi som bistår og forsterker nød- og beredskapsetatene ved hendelser som for eksempel skogbrann og søk etter savnede. Vi trener også på å ivareta sivilbefolkningens behov for beskyttelse i tilfelle krig og terror. (Du vet den der «viktig melding, søk informasjon»-alarmen folk tror er en flyalarm). Det er riktignok ikke mye ære og anerkjennelse å hente i det, mange vet ikke engang at vi eksisterer, og det er synd.

Det er også synd at den økonomiske godtgjørelsen er så lav. Selv får jeg permisjon med full lønn fra jobben når jeg er i øvelse eller innsats, men kommunalt ansatte uten forsørgeransvar, ansatte i privat sektor og selvstendig næringsdrivende er ikke like heldige. Kompensasjonstilleggene for tapt inntekt er altfor lave, og det er virkelig ille at folk som gjør en så god og viktig innsats, skal tape penger på å gjøre det. Justis- og beredskapsdepartementet har en konseptutredning om Sivilforsvaret ute på høring nå, og forhåpentligvis vil svarene på den gi oss bedre kår i framtida. Det er alle tjent med.

Første møte med Sivilforsvaret høsten 2011, i den gamle uniformen (som for øvrig kom i to størrelser: For Trang og For Stor)

For jeg stiller gjerne opp på søk når din gamle, demente svigerfar ikke kommer hjem fra tur. Jeg kommer med de svintunge sandsekkene når kjelleren din er truet av flom, og de like tunge brannslangene når skogbrannen nærmer seg hytta di. Jeg vil bidra med all den kompetansen jeg måtte ha om, Gud forby, Norge igjen blir råket av terrorhandlinger eller krig. Som en av de andre innkalte på mitt aller første informasjonsmøte sa: «Vi forventer alle hjelp når noe dramatisk skjer, men noen må faktisk gjøre den jobben. Nå ville det seg sånn at det ble oss.»

Det ble meg. Det lever jeg veldig godt med. Jeg er glad og stolt over å få gjøre den. Folk må bare ikke tro at den gjør seg selv.